tirsdag 27. oktober 2009

Skjelvande kne

Eg skjelv i knea for tida. Turen opp til Svenningen med konfirmantane var litt stor belastning på mine utrente fiskebolle-musklar. Særleg nedturen, med ekstra mykje bagasje på ryggen, gjorde utslaget. Elles var det ein fantastisk tur, for alle saman, trur eg. Eit par bilde frå turen ligg inne på 'konfebloggen'.

Elles skjelv eg litt i knea for oppgåvene som ligg føre meg denne veka. Gravferder, vigsel, andakt på misjonsmessa på laurdag, og ikkje minst minnegudstenestene i Nore Neset og i Os på søndag. Særleg det å snakka til menneske i sorg, er ei vanskeleg oppgåve, føler eg.

Kanskje eg kan søka hjelp i orda til profeten Jesaja:
Styrk dei kraftlause hender,
gjer dei skjelvande kne sterke!
Sei til dei urolege hjarto:
Ver frimodige, ver ikkje redde!
(Jes 35,3-4a)

Det var forresten ein som sa det slik ein gong: "Det er betre å stå skjelvande på sikker grunn enn sikker på skjelvande grunn".

Med ønske om ei god veke til deg som les.

lørdag 17. oktober 2009

Me treng ei kreativ tru

Den siste veka har det kome fram kritikk i lokalavisa mot dei kristne ungdommane som brukar dei beste åra av sitt liv på å vitna om Jesus for ungdommar her i Os. Søndagens tekst om dei fire vennene som braut opp eit tak for å bæra ein lam mann til Jesus, fortel meg at me treng ei kreativ tru, sjølv om det provoserer enkelte menneske.
- Jesus sjølv provoserte ofte folk, både med det han gjorde og med det han sa. Det gjorde han denne dagen og. Kva var det som stod i teksten? ”Då Jesus såg trua deira, sa han til den lamme: ’Son, syndene dine er tilgjevne’” . Det var provoserande for ein del av dei som sat og høyrde på. Kven andre enn Gud sjølv kunne tilgje synd? Dette er jo blasfemi! Men Jesus gjorde det for å få fram eit poeng, at han faktisk hadde makt til å tilgi synd, fordi Jesus var eit bilde av den usynlege Gud. Og når du og eg ser på Jesus i tru, då kan han tilgi oss vår synd.
Kreative løysingar skapar ofte debatt, og irriterer ein del folk i dag og, akkurat som den gongen.

For 40 år sidan innførte Ten Sing-bevegelsen trommer og elektrisk gitar i kyrkja. Det irriterte ein del folk, men i dag er det ein sjølvsagt ting.

I dag går ungdommar ut på gata og kjem i kontakt med folk. Dei snakkar med ungdommar om Jesus, og når det er naturleg, hender det at dei spør om dei skal be for ein vond fot eller ein rygg eller andre ting som ungdommane er plaga av. Det irriterer ein del folk at dei går der ute, men eg trur Jesus vil rosa trua deira. Problemet no for tida er ikkje at det er så fullt i kyrkja at folk ikkje kan komma inn. Problemet i vår tid er heller at me stenger Jesus inne i kyrkja, og i eigne religiøse rom. Han er ikkje ein del av kvardagen til folk i Os. Derfor må me ta Jesus ut der folk er, anten det er i form av diakoni, evangelisering, trusopplæring, eller andre ting. Me treng ei kreativ tru, ei tru som stimulerer til handling slik dei fire vennene til den lamme hadde.

lørdag 10. oktober 2009

Det hemmelege politiet kjem paa besoek

(Beklagar at eg ikkje har visse norske bokstavar paa tastaturet mitt)
I dag var eg paa sjukehus i Kairo. 'Samir', ein venn av meg fraa den gong me budde i Egypt, havna der for tre dagar sidan, fekk eg vita fredag kveld etter gudstenesta. Det hemmelege politiet hadde storma inn i huset hans. Fem mann kasta seg over han og skamslo han, og endevende alt i huset mens dei leita etter ting. Daa dei ikkje fann noko av interesse, drog dei han med seg til ein annan plass og slengde han ut paa gata med knekt fot. Heldigvis fekk han ringt til ein annan venn, ein kjent egyptisk kunstnar, som fekk soerga for at han kom seg paa sjukehus og betalte 2000 kroner i inngangspengar. Heldigvis finst det enno gode samaritanar mellom oss. Det var han som fortalde meg om kva som hadde skjedd med vaar felles venn.

I dagmorges tok eg derfor Metroen inn til sentrum av Kairo og gjekk ut til sjukehuset. Fann ut at visittida ikkje var foer ein og ein halv time seinare, saa eg fann meg ein plass i skuggen av nokre tre og satt og slappa av for meg sjoelv og saag paa folkelivet, paa gatefeiarane som arbeidde seg meter for meter bortover, paa mannen som hadde ansvaret for parkeringsplassen, paa alle som gjekk til og fraa sjukehuset, nokre i vestlege klaer, bukse og skjorte, andre i egyptisk 'gallabiya', eller ein lang kjortel. Til slutt fekk eg betala dei to kronene det kosta aa sleppa inn paa sjukehuset, og fann fram til etasjen og rommet der 'Samir' laag. Eg hadde ikkje sett han paa 8 aar, saa det var eit hjerteleg gjensyn, men han hadde det ikkje godt. Han foeler seg nedfor, redd og uroleg. Ser ikkje noko framtid for seg sjoelv i Egypt, men kva elles skal han gjera?

Eg spurde han kvifor dette skjedde med han, men han ser ikkje noko spesiell grunn, anna enn at han blir forfylgd fordi han er kristen. Naboane likar han ikkje, seier han. Sjoelv trur eg det er ein kombinasjon av fleire ting. 'Samir' er kunstnar, halvt fransk og har langt haar og skjegg. Han passar ikkje inn i det egyptiske samfunnet, som er veldig intolerant for alle som er annleis. Eg er glad eg fekk hjelpa han litt i den vanskelege situasjonen han er i no, og glad for at kyrkja her nede ikkje kjem til aa gloyma han heller.

I natt reiser me tibake til Noreg etter ti dagar i Egypt. Det var rart aa komma tilbake hit etter meir enn 8 aar. Mykje var det samme , men ting hadde endra seg og. Gatene var om mogleg endaa meir kaotiske enn foer. Det var like varmt, og like stoevete som me kunne huska. Pyramidane sto der enno :D
Desse dagane har me sett alle dei gamle plassane der me gjekk daa me budde her, besoekt den gamle husverten vaar, budd hos fleire av dei utanlandske vennene vaare, men gjort lite 'turistting', bortsett fraa den obligatoriske turen til pyramidane.

Saa er det tilbake til Os, til konfirmantar, gravferder, gudstenester og alt anna som hoyrer med til prestelivet.

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...