torsdag 17. mai 2012

Gjev keisaren det som høyrer keisaren til...


Preike 17. mai 2012 i Os kyrkje
Tekstar: 1 Krøn 29,10-14, 1 Tim 2,1-4 og Matt 22,17-22
17. mai og Kristi himmelfartsdag på same dag, det er sjeldan.  Rett nok skjedde det for 5 år sidan, men før det igjen var det gått 79 år, og no er det 79 år til neste gong, i år 2091.
Det er både ein samanheng og ein motsetnad mellom desse to dagane.   Begge dagane handlar om ein konge.   17. mai feirar me grunnlova, me gler oss over nasjonalstaten og fridomen, og me hyller kongen vår.  Kristi himmelfartsdag handlar om at Jesus er konge.  Han som for opp til himmelen og sette seg ved høgre handa åt Majesteten.
Så er det interessant at nettopp i år, om nokre få dagar, på mandag 21. mai, skal Stortinget vedta ei viktig endring i grunnlova vår, når kyrkja sitt forhold til staten skal endrast, og staten løyser opp sitt forhold til den evangelisk-lutherske konfesjonen.  Ein del kristne er bekymra over at Gud på denne måten skal forsvinna ut av lovverket vårt, men eg trur det kjem heilt an på kva me gjer ut av mulighetane i den nye lovteksten. 

«Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.»  Kjende ord av Jesus.  Brukt og misbrukt av mange opp gjennom tidene.  Eit ynda bibelvers for maktglade politikarar som helst vil ha ei tannlaus kyrkje til å kasta glans over festdagar.

Kva kan Jesus ha meint når han sa at dei skulle gi keisaren det som høyrer keisaren til?
No skal ikkje eg gi meg ut for å ha det klare svaret på det som teologane har strevd med gjennom skiftande tider.  Men nokre tankar må det vera lov til å gjera seg for ein einfaldig landsbyprest.

For det første så må me vel kunna seia at det var eit lurt svar på eit umulig spørsmål.  For motstandarane hans ville få noko å klaga han for. Men som vanleg snudde Jesus situasjonen heilt og tok brodden av kritikken.  Elles veit me no at Jesus innordna seg under dei styresmaktene som var, men at han heller ikkje var redd for å tala direkte til dei, slik han gjorde til Pilatus.  "Du hadde inga makt over meg om du ikkje hadde fått han ovanfrå".   

Paulus lærer oss vel noko av det same, at me som hovudregel skal lyda styresmaktene.  I dagens episteltekst blir me oppmoda om å "be for kongar og alle som er i leiande stillingar".  Så det skal me gjera i dag, slik som me pleier i gudstenesta.
Men det Jesus ikkje seier, er at det som har med pengar å gjera, ikkje har noko med Gud å gjera.  Mynten er prega med bildet av keisaren, så den kan han gjerne få.  Men kva er det som høyrer Gud til?

Gjev Gud det som høyrer Gud til
1) Me har høyrt ein bibeltekst frå GT som seier kva som høyrer Gud til.  Ei bøn av David.
          11 Deg, Herre, høyrer stordom til og makt,
          herlegdom, ære og majestet,
          alt som er i himmelen og på jorda.
          Ditt er riket, Herre,
          og du er opphøgd som overhovud over alt.
      12 Rikdom og ære kjem frå deg,
          og du rår over alle ting.
Det er altså Gud som er opphavet til all rikdom.  Dermed er det til sjuande og sist Gud som rår over myntane som keisaren har fått. Til og med det norske oljefondet.

2) Denarmynten var prega med bildet av keisaren. Men kvart menneske er prega med Guds bilde. Kva konsekvensar får det, viss me skal gje Gud det som høyrer Gud til? Betyr ikkje det at alt i livet angår Gud?  At me ikkje kan ha eit skarpt skilje mellom det åndelege og det timelege?

At religion og kultur får konsekvensar for verdiane i samfunnet, det er tydeleg. 
Det vekte naturleg nok oppsikt sist veke då me fekk høyra om levedyktige foster som er blitt lagt til side for å døy. I enkelte andre land veit me at det dessverre er nokså vanleg med selektiv abort basert på kjønn, eller at nyfødde jentebarn blir drept. I vårt eige land var det heller ikkje uvanleg i førkristen tid, at uønska born blei satt ut i skogen for å døy.  Men kor tidleg går eigentleg grensa for når det blir moralsk akseptabelt å drepa born?

Me treng å minna kvarandre om at livet er heilagt, fordi kvart menneske er prega med Guds bilde, både kvinne og mann, både født og ufødt liv.  Skal me gi Gud det som høyrer Gud til, gjeld det framfor alt livet. Og me treng å verna om menneskeverdet frå livet byrjar og til det endar.

3) Kva er det som høyrer Gud til?  Me kan snu litt på spørsmålet:  Kva er det som ikkje høyrer Gud til?  Når det er han som er opphavet til alle ting, han som er konge over alle kongar og han som har sett sitt bilde på oss.  Høyrer ikkje då heile menneskelivet Gud til?

Den lutherske toregimentslæra er ein god måte å skilja mellom ulike maktområde.  Staten har makt på eitt område og kyrkja på eitt område.  Men det handlar ikkje om at Gud berre høyrer til i privatlivet.  Derfor der det godt og naturleg at Gud framleis skal vera med i grunnlova. 
"Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv".  Slik står det i forslaget til ny paragraf 2.
Me kan nok diskutera mykje kva det i praksis vil innebera.  Og meiningane vil vera mange og motstridande om uttrykket "kristen og humanistisk".   Men det som står fast, er at me har ein kristen arv å ta vare på.  Ein arv me har fått frå fedrene og mødrene vår.  Den arven ligg i botn som verdigrunnlaget for lovgjevinga vår.  Gud betyr framleis noko for lova.  

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...