Det er travelt å vera prest på Møre, men det gir meg også mykje tilbake:
Eg kjem akkurat heim frå ei ”sprell levande gudsteneste” i ei fullstappa Giske kyrkje. Fem fireåringar fekk kyrkjeboka si, søndagskulen deltok med bøner og lystenning, og to barnekor song: Giske barnekor og dei større borna i ’Kor du e’. Dei kyrkjeleg tilsette fekk då den takknemlige oppgåva å sy saman det heile. Eg trur nok dei fleste synest at Giske barnekor sette eit kjempeflott punktum med den siste songen, med ein flink femåring som solist, og med eit volum i refrenget som presten knapt har høyrt make til!
Eg kjem akkurat heim frå ei ”sprell levande gudsteneste” i ei fullstappa Giske kyrkje. Fem fireåringar fekk kyrkjeboka si, søndagskulen deltok med bøner og lystenning, og to barnekor song: Giske barnekor og dei større borna i ’Kor du e’. Dei kyrkjeleg tilsette fekk då den takknemlige oppgåva å sy saman det heile. Eg trur nok dei fleste synest at Giske barnekor sette eit kjempeflott punktum med den siste songen, med ein flink femåring som solist, og med eit volum i refrenget som presten knapt har høyrt make til!
Sist fredag var også ei flott
oppleving. Då var det ”Vennekveld” på
Vigra bedehus (bildet), med mykje song og musikk.
Det var allsong og framføringar i mange stilartar, frå gamle salmer og
bedehus-slagarar til moderne lovsong.
Det var fint å vera med der, kjenna på fellesskapet i forsamlinga og sjå
kor mykje frimodige folk det er her ute på øyane.
Laurdag fekk eg privilegiet å vera i Molde saman med biskop Thomas frå Egypt. Der
mottok han årets Bjørnson-pris saman med to andre: Den unge, kvinnelege journalisten Wojoud Mejalli frå Yemen og offiseren David
Zonsheine frå Israel. Tre sterke
personlegdomar som representerar tre land og tre religionar, men har same
visjon om rettferd og demokrati for alle grupper i Midtausten.
I den økumeniske gudstenesta som var leia
av vår eigen biskop Ingeborg, talte biskop Thomas med utgangspunkt i evangelieteksten
frå saligprisingane i Bergpreika. Han
delte ei gripande historie frå sin eigen barndom, der han kom på kant med den
snille bestemora si på grunn av tiggaren Gawargi (Georg). Niåringen frå Kairo lurte på kvifor Gawargi
ikkje fekk koma inn og eta i lag med dei, og fekk til svar at han hadde sin
plass og dei hadde sin, og slik måtte det vera.
Når tiggaren ikkje fekk koma inn, gjekk
guten ut og var saman med Gawargi. Den
gamle, skjeggete mannen lærte han mykje, sjølv om han var utanfor det gode
selskap. Og når Gawargi døydde, utan at
nokon var med han i gravferda, var det ei stor sorg for guten.
”I dag leitar eg etter Gawargi over alt”,
seier biskop Thomas. Og om me finn han,
så oppfordrar biskopen oss til å gi han meir enn allmisser. Allmisser er berre det første steget. Det andre steget er å utrusta folk og gi dei
muligheten til å få det like godt som deg.
Det tredje steget er å skjøna at dette er deira rett. Det siste steget er å løfta Gawargi heilt opp
til toppen, og gi han den verdien han har i seg sjølv som menneske. ”Derfor har
eg omsorg for dei små”, smiler biskopen.