fredag 28. mai 2010

4-åringane i kyrkja



På søndag kjem 4-åringane til Os kyrkje for å få Kyrkjeboka. Konsentrasjonen var stor i går ettermiddag då nokre av dei var i Eldstova saman med foreldre. Her fekk dei høyra om Jesus som ville vera venn med dei små, når disiplane hans ville hindra dei. Dei øvde også på nokre songar som dei skal synga i kyrkja på søndag.

mandag 24. mai 2010

Sanningsanden

Pinsedag vart eg nøydd til å stola litt på Den Heilage Ande. Sett slikt - eg fekk ikkje til å ta utskrift av preika mi, og det berre ei lita stund før gudstenesta i Os kyrkje skulle ta til. Er det ikkje typisk? Kan tru eg stressa. Måtte ta til takke med nokre halvskrivne notat - og sjølvsagt Den Heilage Ande.

Preiketeksten var Joh 14,15-21.

Vel - her er preika: Slik eg hadde skrive det ned kvelden før:

"Kor e alle helter hen?"

Det er Jan Eggum som syng det i ein gammal song.
Og i eitt av versa syng han om kameraten sin som "lot Mao styre", og som var så skuffa då sønnen gjekk ein heilt annan veg og valde Jesus.
Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Stalin kom tilbake
Utakk e verdens lønn
Når ateistens sønn
Til og med ber aftenbønn

Kva er det som gjer at eit menneske plutseleg blir forandra, byrjar å sjå at det må vera noko meir i livet enn berre det me kan ta og føla på? Det er det pinsen handlar om.

No er det no slik at dei fleste ikkje er slik som han som Jan Eggum syng om, han som "lot Mao styre" og var overbevist ateist. Dei fleste har eit positivt forhold til kristendommen, eit overveldande stort fleirtal kjem til kyrkja for å la borna bli døypte - og det er me glade for. Like mange av ungdommane blir konfirmerte.

Me hadde forresten ei anonym spørreundersøking mellom konfirmantane no, der dei kunne svara på ulike spørsmål, om det hadde vore kjekt, om dei hadde lært mykje, osv. Eitt av spørsmåla var kva konfirmanttida har gjort med trua.
Meir enn halvparten svarte at dei trudde på Gud før dei begynte som konfirmant, og trur framleis. Det var jo kjekt. Men så var det ca 1/4 av konfirmantane som sa at dei begynte å tru mens dei var konfirmant. Det var like kjekt å høyra, at så mange seier dei har har begynt å tru i løpet av det året.
Det er jo dette pinse handlar om. Pinse handlar om å få augene opp for kven Jesus er. Og det er berre Guds Ande som kan gjera det.

Pinsefesten er jo til minne om det som skjedde i Jerusalem 50 dagar etter påske. Jesus hadde stått opp frå grava, han hadde vist seg for mange, og så hadde han fare opp til himmelen. Pinsedagen var ein jødisk fest på den tida, og då var disiplane samla i Jerusalem. Dei var samla på ein plass, tradisjonen seier at det var i heimen til Markus, og dei hadde eit bønemøte. Så kjem DHA med lyden av ein sterk vind, og dei ser eldtunger som deler seg og set seg på kvar av dei, og så byrjer dei alle saman å snakka på andre språk. Det blir eit veldig oppstyr, Peter held ein tale, og den dagen blir 3000 menneske døypte. (Her har me jo berre hatt 5 dåp i dag, det er jo ingenting samanlikna med den første pinsedagen i Jerusalem).

Den evangelieteksten me har lest i dag, der er det Jesus som fortel om DHA før han døyr. "Eg vil be Far, og han skal gi dykk ein annan talsmann, og han skal vera hos dykk alltid." Jesus kunne jo ikkje bli verande med dei for alltid. Men han skulle senda ein talsmann, ein representant, og det er DHA. Anden si oppgåve, det er å blåsa liv i oss. Det er å opna augene våre, så me ser kven Jesus er.

Det er ikkje alle som får auga på DHA, eller Sanningsanden, som Jesus kallar han. "Verda ser han ikkje og kjenner han ikkje. Men de kjenner han, for han bur hos dykk og skal vera hos dykk." Det er ikkje alle som ser Sanningsanden, seier Jesus, men han har gitt oss eit løfte: "Den som elskar meg", seier han, "skal eg openberra meg for".

Det er ikkje alle som ser han, men alle som vil, skal kunna sjå han. Gud har jo gitt oss eit løfte om at han vil ausa ut sin Ande over alle menneske. Det gjeld oss, like mykje som dei som var i Jerusalem på den første pinsedagen.

For mange menneske er Bibelen berre ei samling gamle dokument. Ein bunke papir som ikkje gir meining. Og sjølv for dei som har kalla seg kristne heile livet, kan det av og til følast slik. Gudstenestene er kjedelege, og trua har lite å seia for dagleglivet, det blir meir som ein slags livsforsikring. "Hinsidige forsikring."
Forsikringsdokument er kjedeleg lesestoff. Eg får alltid store bunkar med forsikringsdokument kvar gong forsikringa skal fornyast. Men les eg dei? Nei.
Viss folk opplever Bibelen på same måten som eg opplever forsikringsdokument, då forstår eg at det blir vanskeleg å komma gjennom.

Men av og til skjer det noko merkeleg:
- Ein ungdom som lever eit fullstendig overfladisk liv får plutseleg djupare interesser. Leitar etter meininga med livet. Begynnar å bli interessert i Jesus. Fordi Guds Ande er begynt å gjera noko med han.
- Ein vaksen som har fått alt han kan få i dette livet, hus, hytte, båt, kone, barn og barnebarn, begynnar å lengta etter noko meir. Kan dette vera alt? Kva om eg døyr i morgon? Kanskje han tar den gamle Bibelen ned frå hylla, blæs støvet av han og begynnar å bla i han. Orda som før ikkje gav noko meining, begynnar plutseleg å bli levande. Fordi Guds Ande blæs liv i dei. Fordi Sanningsanden peikte på Jesus.
"Den som elskar meg, skal eg og elska og openberra meg for".

Gud auser ut sin Ande over alle menneske, men me må gå der vatnet strøymer.

Det er forskjell på åndelighet. Nordmenn reiser mykje, og møter åndelighet av alle kategoriar. Tar med seg heim suvenirar, kanskje ein statue av Buddha. Ikkje all åndelighet er frå Gud. Sanningsanden peikar alltid på Jesus. Akkurat som nåla på kompasset alltid peikar mot nord, peikar Guds Ande alltid på Jesus.
Kvifor skal me gå over bekken etter vatn? Pinse er høgtida som fortel at sann og god åndelighet er tilgjengeleg for alle som vil ha.

Det er også Anden som gjer at me blir i stand til å elska Jesus. Men me må ta imot, eller respondera. Korleis gjer me det? Eg trur det skjer gjennom dei mange små vala me gjer kvar dag. Gjennom det me ser og les. Bibelen er ei lukka bok for mange, men Anden kan gjera orda levande.
Det at så mange av konfirmantane seier at dei har begynt å tru på Gud i løpet av konfirmantåret, det viser at når me snakkar om trua, og når me deltar på ting som har med trua å gjera, då kan Guds Ande jobba med oss.

Me treng å gjera det vanleg å snakka om Gud. Me treng å la Guds ord påverka oss. La det bli vanleg med bordbøn og kveldsbøn heime. Få gudstenesta inn som ein vane om søndagen. Me treng å ta steg i tru for at trua skal veksa i oss.
Men det som er aller viktigast, det er å bli kjent med Jesus. "Den som elskar meg", sa Jesus, "skal eg og elska og openberra meg for".

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...