Vegen til herlegdom
og ære gjekk først gjennom døden for Jesus. På søndag er preiketeksten frå
Johannes 12,20-33.
Jesus var i
Jerusalem, og han var blitt berømt. Så kjent at greske pilegrimar ville sjå
han. Jesu svar såg ut til å anerkjenna berømmelsen: ”Timen er komen då Guds
herlegdom skal lysa om menneskesonen”.
Men det var ein annan herlegdom enn berømmelse og ære, Jesus tenkte på.
Vegen til herlegdom gjekk gjennom døden.
”Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt
korn, men døyr det, gjev det stor grøde”.
Det er ikkje noko herleg med eit korn som blir lagt i jorda. Det var det heller ikkje med Jesus då han døydde. Som Jesaja spår (Jes 53): "Han hadde ingen herleg skapnad vi kunne sjå på." Men det var for vår skuld og for våre synder han gjekk i døden.
Me veit ikkje om
grekarane fekk møta Jesus den dagen. Men
seinare skulle dei få høve til å sjå han, når Gud hadde løfta han opp – først på
krossen og seinare frå grava.