Juletankar i avisa Øy-blikk torsdag før jul:
No er det
berre nokre dagar igjen, så senkar julefreden seg over landet. Iallfall her heime. Endå ein gong skal me høyra dei gamle orda
frå jule-evangeliet om englane som syng om fred på jord. Men i
år stoppar eg opp ved ei av dei første setningane: “Dette
var første gongen dei tok manntal, og det hende medan Kvirinius var
landshovding i Syria” (Luk 2,2). Syria,
ja. Dessverre vil ikkje julefreden
senka seg over Syria i år. Me kan undra
oss over at den regionen der Fredsfyrsten vart fødd denne julenatta for lenge
sidan, skal vera så full av krig og konfliktar.
I år går tankane mine både til folket i Syria, der borgarkrigen raser, til
folket i Egypt, der konfliktnivået er høgt, og til folket i Betlehem, der
Frelsaren vart fødd. Midtausten høyrde
tidleg til det kristne kjerneområdet, og framleis er der store kristne
minoritetar som skal feira jul under trusselen av krig eller terror, men dei
blir færre og færre.
I Syria
har det vore kristne sidan aposteltida.
Somme av dei snakkar framleis arameisk, det same språket som Jesus
snakka, men dei fleste har arabisk som hovudspråk. Landet har ei mengd tradisjonelle kyrkjesamfunn. Under Assad-regimet har den kristne
minoriteten hatt det relativt stabilt, men med borgarkrigen er det blitt svært
utrygt å vera kristen. Mange flyktar til
nabolanda og vidare til fredelegare delar av verda.
I
Betlehem vart julegrana tent sist laurdag. Jesu fødeby høyrer i dag til det palestinske
sjølvstyre-området. I denne byen, der
dei kristne ein gong var i fleirtal, blir det færre og færre kristne. Ein av grunnane er at dei kjem mellom barken
og veden i konflikten mellom Israel og militante islamistar.
I Egypt
bur det framleis mange millionar kristne, men mange av vennene me kjenner frå
tida vår i Kairo, har no emigrert til land i Vesten. Dei som er att, skal snart feira jul i eit
land som er svært uroleg. Då
revolusjonen starta våren 2011, var det ein del kristne som var urolege for kva
islamistane ville gjera dersom dei kom til makta. Det kan sjå ut til at dei hadde grunn til å
vera skeptiske.
Julenatt
i Betlehem song englane om fred på jord.
Likevel måtte Josef ta barnet og mora med seg og reisa som flyktning til
Egypt ei stund etter. Me skal vera glade
for at han fekk asyl den gongen. I dag
kjem Jesus til oss i den flyktningen som bankar på døra til landet vårt. Egyptarane meiner landet deira vart særleg
velsigna av at Jesus gjesta dei som barn.
Kanskje kan me oppleva det same når me tar imot ein flyktning.
Me kan
undra oss over kva tid det verkeleg skal bli fred på jord. Kanskje ikkje før den dagen Fredsfyrsten kjem
tilbake for å rydda opp i alt rotet me menneske klarar å laga her nede. I mellomtida kan me rydda rom i vårt eige
hjarte, så barnet kan stiga inn og laga fred – der inne iallfall. Så får kvar
av oss sjå om me ikkje kan våga å strekka ut ei hand til dei me møter i
kvardagen.
Fredeleg
jul!