fredag 26. juni 2009

Bortkomne sauer

Kvart år slepp norske bønder om lag to millionar sauer ut på sommarbeite. Om lag 6% av dei kjem aldri tilbake når sommaren er over. I søndagens tekst fortel Jesus om ein bonde som hadde 100 sauer, og ein av dei mangla. Bonden går ut og leitar til han finn sauen, og kjem glad heim igjen. Og Jesus seier: På same måten er det større glede i himmelen over éin syndar som vender om, enn over nittini rettferdige som ikkje treng omvending. (Lukas 15,7)

Kvifor seier han dette? Fordi han vart kritisert for å eta i lag med ’tollarar og syndarar’ – folk som vart rekna for dårlege og umoralske menneske. Når Jesus åt med dei, så var det den gongen ei svært sterk handling. Det viste at han aksepterte dei, tilgav dei og tok dei inn i Guds rike. Jesus kom for å leita etter syndarar som treng omvending.

Eg håpar eg som prest er i stand til å møta menneske på same måten som Jesus gjorde det. Eg trur det er to grøfter me kan falla i: Den eine er å vera hard og fordømmande overfor menneske som ikkje lever etter den standard me skulle ønska. Den andre grøfta er å vera tannlaus og akseptera synd – Gud hatar synd men elskar syndaren.

Så må eg heller ikkje gløyma at eg og treng å omvenda meg. Når Jesus snakka om ’nittini rettferdige som ikkje treng omvending’, mon tru om han var ironisk då? Finst det menneske som ikkje treng omvending? Salig Martin Luther skreiv i katekisma si om at me treng stadig å ’drukna den gamle Adam i dagleg anger og bot’. For min eigen del så kjenner eg at den gamle Adam slett ikkje er død, så eg må vel halda han under vatn ganske lenge enno, trur eg.

Heldigvis inviterer Jesus meg og til å sitja til bords med han. På søndag er det nattverd i Samnanger kyrkje, der eg skal feira gudsteneste. I nattverden bryt Jesus brødet med oss og deler ut til kvar einaste av oss, akkurat som han gjorde då han heldt måltid med tollarane og syndarane. Og då er det om å gjera at ingen av oss held seg for god til å sitja til bords med andre, eller trur at du ikkje er verdig til å sitja til bords.

søndag 21. juni 2009

Vorspiel i kyrkja

Eg veit godt at vorspiel først og fremst er forbunde med diverse drikkevarer, og eg veit godt at kyrkja slett ikkje alltid er forbunde med fest, men eg trur likevel samanlikninga har noko for seg, for det som skjer i kyrkja, skal gjera oss klar til den store festen i himmelen

Nedanfor er utdrag frå preika i Os kyrkje søndag 21. juni:
Jesus fortalde ein gong om ein mann som inviterte til fest (Lukas 14,16-24). Alle hadde ulike unnskyldningar for ikkje å komma. Eg forstår godt at mannen blei sint. Eg må jo innrømma at faktisk to helger på rad no, har eg sagt nei til invitasjon til å vera med og feira 50-årsdagar. Sist helg var eg ute på ein lengre segletur, og denne helga måtte eg arbeida. Heldigvis kunne dei fleste andre i familien komma. Det hadde vore veldig dumt viss alle sa nei. Du føler deg vel ikkje så høgt verdsett viss ingen vil feira bursdagen din.

’Svar utbedes’
Når Jesus fortalde denne likninga, så var det sjølvsagt for å seia noko om Gud og om oss, og det er at me er inviterte til fest hos Gud. Og når du har fått ein invitasjon, så står det som regel eit par bokstavar – s.u. – altså ’svar utbedes’. Gud vil gjerne ha eit svar frå oss, om me vil komma i festen hans eller ikkje. Jesus er jo tydeleg her – det var mange som orsaka seg, og dei får heller ikkje vera med på festen når han byrjar. Invitasjonen går heller ut til dei andre.

Festen er i himmelen – vorspielet i kyrkjaMange festar byrjar med eit vorspiel. På ein måte kan me seia at den festen me er inviterte til, den skal vera i himmelen, men vorspielet er i kyrkja. Ja, eg veit godt at vorspiel først og fremst er forbunde med diverse drikkevarer, og eg veit godt at kyrkja slett ikkje alltid er forbunde med fest, men eg trur likevel samanlikninga har noko for seg, for det som skjer i kyrkja, skal gjera oss klar til den store festen.

Som prest skal eg vera den første til å innrømma at gudstenesta slett ikkje alltid følest som ein fest. Til tider kan det vera direkte kjedelig og langtekkelig. Derfor har me heilt sikkert potensiale til å forbetra oss. Men, når det er sagt, så har eg vore med på minst like mange gudstenester der festen og gleda er sterkt til stades. Og så er det slik, at viss du har eit personleg engasjement i noko, så blir det interessant. Viss nokon går på fotballkamp og ikkje forstår reglane, så blir det som skjer på banen heilt meiningslaust. Men med engasjement, blir tilskodarane ’lagets tolvte mann’, som det heiter, og kampen kan bli ein stor fest. I kyrkja er det forresten ingen tilskodarar – her er det berre spelarar.

”Er det ikkje Nugatti?”
I festen i himmelen skal me få servert god mat, står det hos profeten Jesaja, som me las frå i stad. ’Feite, mergfulle retter og gamal, klåra vin’ står det. Kor bokstaveleg me skal ta det, kan nok diskuterast, men det er iallfall eit uttrykk for at det skal bli godt å feira saman med Gud. Av og til når me vaksne skal ha fest, har me eit flott koldtbord med masse herlege rettar – skinke og fenalår, aspik, kylling, karbonader og masse salatar. Og så kjem ungane og så spør dei – er det ikkje Nugatti? Det er ikkje alle som set pris på det som blir servert, eller som kjenner forskjell på god og dårleg kvalitet. Slik er det med gudstenesta og. Det tar tid å skjøna innhaldet i gudstenesta og setta pris på alt som skjer der. Men etter kvart som smaken utviklar seg, får me sans for kvaliteten i det som blir servert.

Korleis svarar me på invitasjonen?
Så viss invitasjonen er ute, då gjenstår det jo berre for oss å svara. Og korleis gjer me det?
Vel, på ein måte har dåke jo alle saman svart. Ved å komma til kyrkja i dag og vera med på gudsteneste, så er det ein måte å svara ja på. Det er iallfall eit steg i rett retning.

Og så har de som er foreldre og fadrar til dåpsborna svart ja til å bera borna til Jesus slik at han kan ta imot dei i dåpen. Og de har svart ja til å gi borna ei kristen oppseding. Og så håpar me jo at de og vil prøva å følga opp i praksis det de har lova i dag.

Kva var det eigentleg de svarte ja på i dag? ”Å be for borna, læra dei sjølve å be og hjelpa dei til å bruka Guds ord og Herrens nattverd”. Det er fleire vaksne som har begynt å gå til nattverd sjølv fordi dei skulle læra borna om det. Og det er flott. Når det er nattverd i kyrkja – og det er det nesten kvar søndag – så er det ein liten forsmak på festmåltidet i himmelen, og der trur eg Gud vil sjå flest mulig av oss, både små og store.

Men så er det det viktigaste svaret, og det er ditt personlege svar til Jesus. Og det er eit svar som kanskje treng tid til å modnast fram. Det er ikkje sikkert du kjenner deg klar i dag eller neste månad eller neste år til å seia det klart og eintydig. Men det er viktig at du gjer det. Kanskje kjem du gradvis fram til det svaret ved å delta i dei ulike aktivitetane som kyrkja har – alt frå babysong til senior-koinonia.

Og så er det slik at dei som ein gong for lenge sidan har svart ja, må og tenka over invitasjonen, om du framleis svarar ja. Og kanskje kan du vera med og senda invitasjonen vidare til andre, slik at huset kan bli fullt når festen begynnar. For det var jo det Jesus sa. Festen er planlagt. Invitasjonane er sendt ut. Ganske mange vil seia nei til invitasjonen. Det er eit personleg val som Gud ikkje vil nekta nokon å ta. Men då går invitasjonen vidare til andre som får anledning til å delta i festen og gleda. For huset, det skal bli fullt.

mandag 8. juni 2009

Endeleg er boka ferdig!



"INN i Guds familie" er tittelen på studieheftet eg har skrive på ei god stund, og som endeleg er ferdig frå trykken. Heftet er eit studieopplegg for vaksne innvandrarar som ønskjer kristen dåp, og kan bestillast frå IKO sin nettbutikk.

mandag 1. juni 2009

Om pinse, ein gammal sofa og ein trampoline

Preika i Lyse kloster kapell 2. pinsedag:

Kva har dette med pinse å gjera?
Det spørsmålet stilte eg meg når eg såg kva bibeltekstar me skulle lesa i kyrkja i dag, særleg preiketeksten frå Johs 3,16-21.
Johs 3,16 er jo eit veldig kjent bibelvers. Kanskje det mest kjende av alle. ’Den vesle Bibelen’ kallar me det. ”For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.” Men kva har det med pinse å gjera?

Jo, det har med dette ordet ’tru’ å gjera. Det står nemlig at ’kvar den som trur på han’ skal ha evig liv. Og for å tru, så treng me Den Heilage Ande. Det er han som skaper tru inni oss. Utan Den Heilage Ande, kan me ikkje tru på Jesus. Men han gir oss tru når me ber han om det.

Utan tru blir Bibelen berre ei samling med eventyr, eller ei bok med ein masse reglar som seier kva du skal gjera eller ikkje gjera. Men med tru blir Bibelen ei samling inspirerande forteljingar og ei kjelde til liv.

Anden er som vatn i ørkenen.
For nokre år sidan, budde eg og familien min i Egypt. Egypt er stort sett berre ørken. Men midt gjennom landet, renn elva Nilen, og langs elva, er det grønt og frodig.
Slik er Anden. Han er som ein straum av vatn i eit tørt landskap.
Dei menneska som skreiv dei ulike bøkene i Bibelen, dei forstod godt dette bildet. Dei levde i land som var avhengige av vatn for å overleva. Dei såg korleis eit einaste regnskyll kunne forvandla ørkenen ein blomsterhage.
Me høyrte bibelteksten frå GT i stad (Jes 44,2-6):
Jesaja fekk høyra at Gud sa til han: ”Eg vil renna vatn over det tyrste og straumar over det turre. Min Ande vil eg renna ut over di ætt og mi velsigning over dine etterkomarar.”
Slik gjer Anden at ordet i Bibelen blir levande. Anden gir oss den trua som Johannes 3,16 snakkar om, ei tru som gjer at me ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.

Dom og frelse
Det stod meir i bibelteksten vår. Det stod om dom og frelse, om mørke og lys, om vonde gjerningar og om gjerningar som er gjorde i Gud. La meg forklara det med to døme frå kvardagen:

Sofaen.
Då eg var liten, sånn omtrent 4-5 år gammal, hadde me ein sofa i stova. Han stod inntil veggen, og eg huskar at det var god plass bak sofaen. Der hadde eg ein fin gøymeplass.
Og når eg hadde gjort noko gale, når eg forstod at foreldrene mine ville komma til å skjenna på meg, då sprang og gøymte meg bak sofaen. Eg var skamfull og ville ikkje sjå dei i augene.

Slik er me vaksne framleis. Viss me har gjort noko gale mot ein person, så prøver me å unngå dei. Me vil ikkje sjå dei i augene. Slik er me overfor Gud og. "For den som gjer det vonde, hatar lyset og kjem ikkje til lyset, så gjerningane hans ikkje skal koma opp i dagen" (v.20). Viss me veit at me har synda mot Gud, så blir det vanskeleg å komma til han. Me har helst lyst til å gøyma oss bak sofaen.

Men Gud ønskjer jo ikkje å dømma oss. Det er jo frelsa oss han vil: "Gud sende ikkje Son sin til verda for at han skulle dømma verda, men for at verda skulle bli frelst ved han" (v.17). Han vil hjelpa oss til å tru, og trua skal hjelpa oss til å leva slik at me slepp å gøyma oss bak sofaen i skam.

Trampolinen
For nokre veker sidan, kjøpte me ein trampoline. Ein sånn som står i hagen og tar altfor stor plass. Men alle som har ein trampoline veit at ungane elskar det. Og når dei står der og hoppar, så ropar dei til foreldrene sine: Sjå på meg! Sjå når eg tar salto! Me likar å bli sett når me gjer noko positivt. Slik er me overfor Gud og. Bibelen kalla det å ’leva i lyset’ – eller å leva slik at me tør å la Gud sjå oss. "Men den som følgjer sanninga, kjem til lyset, så det skal bli klårt at gjerningane hans er gjorde i Gud"(v.21).

Derfor, når me skammar oss over ting me gjer eller seier – eller lar vera å gjera og seia, når me får lyst til å gøyma oss i mørket bak sofaen: Då treng me å be Den Heilage Ande om at han gir oss ei tru – ei tru på at Gud ikkje ønskjer å dømma, men å tilgi og frelsa, og at han vil hjelpa oss til å få eit slikt godt forhold til han at me kan vera som barnet som gjerne vil bli sett av foreldrene sine.

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...