søndag 21. juni 2009

Vorspiel i kyrkja

Eg veit godt at vorspiel først og fremst er forbunde med diverse drikkevarer, og eg veit godt at kyrkja slett ikkje alltid er forbunde med fest, men eg trur likevel samanlikninga har noko for seg, for det som skjer i kyrkja, skal gjera oss klar til den store festen i himmelen

Nedanfor er utdrag frå preika i Os kyrkje søndag 21. juni:
Jesus fortalde ein gong om ein mann som inviterte til fest (Lukas 14,16-24). Alle hadde ulike unnskyldningar for ikkje å komma. Eg forstår godt at mannen blei sint. Eg må jo innrømma at faktisk to helger på rad no, har eg sagt nei til invitasjon til å vera med og feira 50-årsdagar. Sist helg var eg ute på ein lengre segletur, og denne helga måtte eg arbeida. Heldigvis kunne dei fleste andre i familien komma. Det hadde vore veldig dumt viss alle sa nei. Du føler deg vel ikkje så høgt verdsett viss ingen vil feira bursdagen din.

’Svar utbedes’
Når Jesus fortalde denne likninga, så var det sjølvsagt for å seia noko om Gud og om oss, og det er at me er inviterte til fest hos Gud. Og når du har fått ein invitasjon, så står det som regel eit par bokstavar – s.u. – altså ’svar utbedes’. Gud vil gjerne ha eit svar frå oss, om me vil komma i festen hans eller ikkje. Jesus er jo tydeleg her – det var mange som orsaka seg, og dei får heller ikkje vera med på festen når han byrjar. Invitasjonen går heller ut til dei andre.

Festen er i himmelen – vorspielet i kyrkjaMange festar byrjar med eit vorspiel. På ein måte kan me seia at den festen me er inviterte til, den skal vera i himmelen, men vorspielet er i kyrkja. Ja, eg veit godt at vorspiel først og fremst er forbunde med diverse drikkevarer, og eg veit godt at kyrkja slett ikkje alltid er forbunde med fest, men eg trur likevel samanlikninga har noko for seg, for det som skjer i kyrkja, skal gjera oss klar til den store festen.

Som prest skal eg vera den første til å innrømma at gudstenesta slett ikkje alltid følest som ein fest. Til tider kan det vera direkte kjedelig og langtekkelig. Derfor har me heilt sikkert potensiale til å forbetra oss. Men, når det er sagt, så har eg vore med på minst like mange gudstenester der festen og gleda er sterkt til stades. Og så er det slik, at viss du har eit personleg engasjement i noko, så blir det interessant. Viss nokon går på fotballkamp og ikkje forstår reglane, så blir det som skjer på banen heilt meiningslaust. Men med engasjement, blir tilskodarane ’lagets tolvte mann’, som det heiter, og kampen kan bli ein stor fest. I kyrkja er det forresten ingen tilskodarar – her er det berre spelarar.

”Er det ikkje Nugatti?”
I festen i himmelen skal me få servert god mat, står det hos profeten Jesaja, som me las frå i stad. ’Feite, mergfulle retter og gamal, klåra vin’ står det. Kor bokstaveleg me skal ta det, kan nok diskuterast, men det er iallfall eit uttrykk for at det skal bli godt å feira saman med Gud. Av og til når me vaksne skal ha fest, har me eit flott koldtbord med masse herlege rettar – skinke og fenalår, aspik, kylling, karbonader og masse salatar. Og så kjem ungane og så spør dei – er det ikkje Nugatti? Det er ikkje alle som set pris på det som blir servert, eller som kjenner forskjell på god og dårleg kvalitet. Slik er det med gudstenesta og. Det tar tid å skjøna innhaldet i gudstenesta og setta pris på alt som skjer der. Men etter kvart som smaken utviklar seg, får me sans for kvaliteten i det som blir servert.

Korleis svarar me på invitasjonen?
Så viss invitasjonen er ute, då gjenstår det jo berre for oss å svara. Og korleis gjer me det?
Vel, på ein måte har dåke jo alle saman svart. Ved å komma til kyrkja i dag og vera med på gudsteneste, så er det ein måte å svara ja på. Det er iallfall eit steg i rett retning.

Og så har de som er foreldre og fadrar til dåpsborna svart ja til å bera borna til Jesus slik at han kan ta imot dei i dåpen. Og de har svart ja til å gi borna ei kristen oppseding. Og så håpar me jo at de og vil prøva å følga opp i praksis det de har lova i dag.

Kva var det eigentleg de svarte ja på i dag? ”Å be for borna, læra dei sjølve å be og hjelpa dei til å bruka Guds ord og Herrens nattverd”. Det er fleire vaksne som har begynt å gå til nattverd sjølv fordi dei skulle læra borna om det. Og det er flott. Når det er nattverd i kyrkja – og det er det nesten kvar søndag – så er det ein liten forsmak på festmåltidet i himmelen, og der trur eg Gud vil sjå flest mulig av oss, både små og store.

Men så er det det viktigaste svaret, og det er ditt personlege svar til Jesus. Og det er eit svar som kanskje treng tid til å modnast fram. Det er ikkje sikkert du kjenner deg klar i dag eller neste månad eller neste år til å seia det klart og eintydig. Men det er viktig at du gjer det. Kanskje kjem du gradvis fram til det svaret ved å delta i dei ulike aktivitetane som kyrkja har – alt frå babysong til senior-koinonia.

Og så er det slik at dei som ein gong for lenge sidan har svart ja, må og tenka over invitasjonen, om du framleis svarar ja. Og kanskje kan du vera med og senda invitasjonen vidare til andre, slik at huset kan bli fullt når festen begynnar. For det var jo det Jesus sa. Festen er planlagt. Invitasjonane er sendt ut. Ganske mange vil seia nei til invitasjonen. Det er eit personleg val som Gud ikkje vil nekta nokon å ta. Men då går invitasjonen vidare til andre som får anledning til å delta i festen og gleda. For huset, det skal bli fullt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...