For andre er det ikkje regnet som er problemet, men sola. Etter sju år i Egypt lovde eg meg sjølv at når me flytta til Noreg igjen, skulle eg aldri klaga på regnet.
I Giske kyrkje i dag skal eg fortelja om ein mann som stoppa regnet i tre og eit halvt år: Profeten Elia. (1. Kongebok 17) Kong Akab hadde opna for heidensk fruktbarhetskult, og Elia ba Gud visa kven det er som eigentleg gjer landet fruktbart. Då slutta det å regna. I mellomtida tok Gud seg av Elia på ulike måtar.
På ein hausttakkefest takkar me Gud for alt han gir oss. Me har meir enn nok. Andre har lite. Korleis kan Gud vera så urettferdig? Men det er han jo ikkje. For det er nok mat i verda til å brødfø oss alle. Det er me som ikkje klarar å fordela det rett, som me syng i bordverset:
Herre, din jord bærer mat nok for alle,
takk for den delen du vil vi skal ha.
Lær oss å dekke et langbord i verden,
Lær oss å dekke et langbord i verden,
som alle kan reise seg mette fra.
Amen, amen.
Herre, vi reiser oss mette fra bordet.
Amen, amen.
Herre, vi reiser oss mette fra bordet.
Takk for de kreftene vår kropp har fått.
Nye skal sitte ved bordet og spise.
Når du får fordele, har alle nok.
Amen, amen.
Amen, amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar