søndag 25. januar 2009

Ei travel veke

Det har vore ei travel veke på Os. I dag feira me gudsteneste med fire barnedåp og nattverd. Os er høyringskyrkjelyd for det nye liturgiforslaget, og i dag prøvde me ut dei nye melodiane i liturgien, med god hjelp av kyrkjekoret.

Tidlegare i veka har det vore både gravferd, konfirmantundervisning og ungdomsgudsteneste på meg. Travelt, men veldig fint på kvar sin måte.

Nedanfor følgjer preika i dag, 25. januar:

EI STOR TRU

Denne veka hadde heile verda augo retta mot Washington. Me såg på når Barack Obama blei innsatt som president i USA.
Det virkar som om folk overalt i verda, ikkje minst i Afrika, har ei enormt stor tru på kva denne mannen skal få til. Men, som mange har påpeika i haust og vinter: Han er ikkje Messias, uansett kor stor tru folk har på han.

I dag handlar bibeltekstane om det å tru. Alle tre tekstane me har lest no, handlar om at folk frå alle folkeslag trur på Israels Gud.
- Først hadde me fortellinga frå GT om Na’aman, ein general frå det som i dag er Syria. (2 Kong 5) Han var altså ikkje Israelitt, men tilhøyrte dei andre folkeslaga, det som me før kalte ’hedningar’. Han kom til profeten Elisja fordi han hadde tru på at han kunne gjera han frisk. Og etterpå reiste han tilbake til heimlandet sitt med ei endå større tru på Israels Gud. ’No veit eg at det ikkje finst nokon Gud på heile jorda utan i Israel’, sa han.
- Så hadde me den korte teksten frå NT (Rom 1,16-17) . Der skriv Paulus at evangeliet er ei Guds kraft til frelse for alle menneske, både jødar og ikkje-jødar.
Til slutt hadde me evangelieteksten om den romerske offiseren som kom til Jesus (Matt 8,5-13.
Han overraska Jesus med den store trua si. Jesus tilbaud seg å komma heim til offiseren for å gjera tenaren hans frisk, men offiseren meinte at Jesus kunne gjera det mykje enklare. Det var nok at Jesus sa eit ord, så ville tenaren bli frisk. Det var jo det han sjølv gjorde når han kommanderte sine soldatar eller tenarar. ’Gå der! Kom her! Gjer det!’
’Det er nok at du gir ein ordre, Jesus, så blir tenaren min frisk’.
Dette overraska Jesus. Ei så stor tru hadde han ikkje sett hos andre israelittar. Og så kom denne hedningen med den største trua av alle.

Har du ei stor tru?
Denne månaden kunne me lesa i avisa at Morgenbladet hadde hatt ei avmaktskåring, og der var prestane høgt oppe på lista over dei mest avmektige i landet.
Dette var ein parodi på maktkåringar i andre aviser, så me skal vel ikkje ta det altfor seriøst, men det var jo litt tankevekkande å lesa korfor dei meinte prestane var så avmektige.
Det var fordi me eigentleg ikkje trur på budskapet, men berre forkynner det av medlidenhet og kjærlighet til sognebarna, meinte dei i Morgenbladet.
Vel, dei om det. Viss eg ikkje trudde på det budskapet eg forkynner, så kunne eg funne meg ein annan jobb. Så kan andre heller overta.
Men har eg ei stor tru? Har du ei stor tru? Eg skulle nok ønska at eg hadde ei større tru. Ei enklare og mindre intellektuell tru. Ei tru som berre tar Jesus på ordet. Ei sånn tru som offiseren i Kapernaum hadde.

Dåke har sikkert høyrt den gamle historien om predikanten som hadde fått ei openberring om at han skulle kunna gå på vatnet, slik Jesus og Peter gjorde.
Han gjekk ned mot stranda og sa, ’Eg trur, eg trur, eg trur på Gud… ’ Til slutt, når vatnet rakk han til halsen, sa han, Eg trur, eg trur, eg trur eg snur!’

Ei stor tru, kva betyr det?
Ei stor tru handlar ikkje om kor sterkt eg trur. Kor intenst eg trur. Kor inderleg eg føler. Det handlar om kor stor han er som eg trur på.
I sommar jobba eg på taket på hytta. Høgt opp på opplettet. Sikra meg med sele og tau.
Til å begynna med, var eg forsiktig og redd. Etter kvart vart eg meir avslappa. Hadde jo tauet.
Av og til måtte eg flytta tauet. Då var det enkelte øyeblikk at tauet ikkje var festa noken plass. Men det rara var at eg følte meg veldig trygg. Kroppen min hadde på ein måte vent seg til å stola på tauet, til og med når tauet ikkje var festa nokon plass. Eg hadde ei stor tru, men trua hadde ikkje noko feste.

Eg trur at mange har det slik når det gjeld trua på Gud og livet og døden og alt dette og.
Det går vel bra til slutt. Men kva er trua festa til?

Trua vår må vera festa til Jesus Kristus. Det er det budskapet me får høyra i dag.
Ei stor tru, det er ei tru som rettar seg mot Jesus, fordi Jesus er stor.

Jesus har fått all makt i himmelen og på jorda. Det las me før me døypte dei fire jentene i dag. All makt. Derfor fekk dei 12 disiplane tru til å gå ut i heile verda og gjera disiplar av alle folkeslag. Fordi Jesus har fått all makt. Derfor har trua på Jesus nådd landet vårt og prega kulturen vår, forma samfunnet vårt. Fordi Jesu har all makt. Derfor sender me ut misjonærar og støttar misjonsprosjekt i andre land, som t.d. kyrkjeplantinga i Estland som me har ofring til her i kyrkja i dag. Derfor fortset me å døypa små born og konfirmera ungdommane.
- Det er forresten ein flott ungdomsgjeng her i kyrkja. Fredag kveld var det ei flott gudsteneste her med masse ungdommar som kom fram til nattverd. Det er ein generasjon osingar som veks opp og har ei stor tru på Jesus.

Ei stor tru – det er ikkje ei tru på at mi eiga tru er så stor. Det er ikkje det at me har så stor forståelse av teologi (det er i og for seg bra, men det er ikkje det som gjer trua vår stor).
Ei stor tru, det er ei tru som stolar på at Jesus skal ta imot oss, tilgi oss, reisa oss opp, gjera oss til disiplar, senda oss ut i teneste, ei tru på at Jesus har all makt til å tilgi, helbreda og frelsa.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...