lørdag 28. november 2009

Kjem Gud til København?

Toppleiarar frå heile verda samlar seg i København i desember. Kjem Gud?
I morgon skal eg preika over Salme 24 på familiegudsteneste i Os kyrkje, der speidarane deltar, mellom anna med å be for klimaet og for toppmøtet i Danmark. ”Lyft dykk, de eldgamle dører, så kongen, den herlege, kan dra inn!” les me i Salme 24. Der står det også at ”jorda og det som fyller henne, verda og dei som bur der, alt høyrer Herren til,” og at dei som skal møta kongen må ha ” skuldfrie hender og eit reint hjarta”. Kanskje har me for mykje olje på hendene til å møta han?

Aldri før har klimakrisa blitt sett så tydeleg på dagsorden i kyrkja vår som no. Alle bispane våre reiser til København, og tusen menneske dreg over Skagerrak i båt. I kyrkjene våre blir me oppfordra til å be og ringa med kyrkjeklokkene på søndag. Tolv slag, fordi me er i tolvte time. Det er viktig at han som er mektigare enn den mektigaste president, rikskanslar eller statsminister, også er til stades på møtet, elles blir aldri toppleiarane samde om ein rettferdig klima-avtale.

Det er flott at kyrkja tar klimakrisa på alvor. Måtte me også visa det same alvoret når det gjeld å møta Jesus, når han ein gong kjem tilbake til jorda vår som ”Kongen, den herlege”.

onsdag 18. november 2009

Klimakrisa

Kva har filmen 2012, Noas ark, døypefonten og klimakrisa med kvarandre å gjera? Dei vart alle omtalte under gudstenesta i Os kyrkje sist søndag, som ein del av 'konfehelga'. Nedanfor er filmen me viste i gudstenesta:



Utdrag frå preika følgjer nedanfor:
I går spurte eg konfirmantane om dei hadde sett filmen 2012, eller hadde tenkt å sjå han.
Det var iallfall ein som hadde sett han, og han meinte det var ein dårleg film.
Det er endå ein av desse amerikanske katastrofefilmane, og han har Norgespremiere i desse dagar.
Dei som har laga denne filmen, har klart å skremma mange med å bygga opp eit massehysteri om ein katastrofe som skal skje i desember 2012. Ein katastrofe på linje med syndefloden som me kjenner frå Bibelen. Det som er heilt sikkert, er at filmskaparane tener mykje pengar, akkurat som dei gjorde då dei lagde filmar som ’Armageddon’, ’Independence Day’ og ’The Day After Tomorrow’.

Det som likevel ser ut til å bli meir og meir sikkert, er at verda står overfor ei klimakrise.
Ikkje så dramatisk som i katastrofefilmane, der alt skjer på ein dag, men på ein langsiktig måte som kanskje ikkje får store negative konsekvensar for oss, men som likevel påverkar folk i andre delar av verda.

Me har sett videoen om toppmøtet i København neste månad.
Klimaendringar trugar balansen i naturen.
Isen smeltar.
Havet stig, som følge av klima-endringane.
I andre delar av verda merkar dei konsekvensane av dette.
Dersom det er sant at vårt overforbruk er ei sterkt medvirkande årsak til endringane, kan me då trekka samanlikningar til syndefloden? På den måten at det er vår egoistiske livsstil som fører til at klimaet endrar seg?

Me kjenner den eldgamle forteljinga om Noah.
Han som bygde arken. Han og familien vart berga, saman med to av ulike slags dyr.
Mange har sett for seg korleis det må ha vore då Noah bygde arken, korleis folk må ha ledd av han og latterleggjort tiltaket hans, kanskje slik me har lett for å tenka no.
Me har det jo så bra. Kvifor skal me bekymra oss for framtida?

At det har vore store katastrofar i den gamle, førhistoriske verda, er det ingen tvil om. Bibelen er ikkje den einaste kjelda til slike hendingar.
Eitt døme: I Svartehavet ved Tyrkia har arkeologar funne landsbyar som ligg hundre meter under havflata, og dei meiner ein heil sivilisasjon vart overfløymd ved at havet steig og rann over frå Middelhavet ved Bosporosstredet ved Istanbul og inn i Svartehavet.

Me skal ikkje her og no spekulera i dette. Poenget mitt er å visa til den gamle forteljinga om Noah, han som bygde arken. For i den kristne trua er arken eit symbol på dåpen. 1. Pet 3,20 seier at i arken 'vart nokre få menneske, åtte i talet, frelste gjennom vatn, det som no frelser dykk i sitt motbilete, dåpen.'
Eg vart for nokre veker sidan gjort merksam på at døypefontar ofte er åttekanta, nettopp for å symbolisera arken. Poenget er at dåpen bergar oss inn i kyrkja, som er som arken.
I Egypt er taket på kyrkjene forma som botnen på eit skip.
Tanken: Kyrkja skal berga oss frå det vonde i verda og føra oss trygt fram til himmelen.
Derfor er det viktig for kvar av oss at me tenker over om me fortsatt er om bord i dette skipet, eller om du har hoppa ut. Kanskje føler du at du berre heng på rek etter ei snor, og at det er på tide å komma om bord skikkelig. Konfirmasjonstida er ein mulighet du har til å tenka skikkelig over kva forhold du har til Gud og til den kyrkja du blei døypt inn i ein gong.

Men, sjølv om me er glad for å vera berga, så betyr ikkje det at me skal gløyma resten av verda. Gud har lova at det ikkje skal komma ein ny flom, sånn som den på Noas tid. Og til teikn på det, står det i Bibelen, gav han oss regnbogen.

Men likevel er det folk i dag som blir truga av at vatnet stig.
Dei kjenner det på kroppen. Fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp går til å byggja flomsikre hus.

Filmen 2012 handlar om ein del rike og mektige menneske som først og fremst ville berga seg sjølv. Slik treng det ikkje vera. Det er ikkje me her i Norge som blir hardast ramma av klimakrisa. Tvert imot vil eit varmare klima ha positiv effekt på ein del ting. Men me treng ikkje berre tenka på oss sjølv.

Neste månad er det eit stort toppmøte i København. Møtet som mange har venta på lenge. Forventningane har vore høge – kanskje for høge. Likevel, mange håpar at dette møtet skal vera starten på ein prosess mot eit forpliktande samarbeid for å snu utviklinga.
Laurdag 12. desember reiser alle biskopane i kyrkja vår til København. Over 1000 menneske reiser i eit eige skip frå Oslo for å delta på konferansen. Det blir eit kjempeløft for å visa at mange ønsker å gjera noko.

Til slutt – det er mykje snakk om krise, og om klima-endringar og om å berga jorda. Me trur på ein Gud som har skapt alt dette, og eg trur at han ikkje vil stå stille og la oss ødeleggja alt saman. Eg er sikker på at han har ein plan for å berga skaparverket sitt – med eller utan oss menneske. Som me song i den første salmen i dag: ”Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde.” Gud er ikkje avhengig av oss, men me er avhengige av han, og me kan velja om me vil spela på lag med han eller ikkje. Han ønskjer å ha oss med på laget, for han er glad i oss. Han vil at alle menneske skal bli frelst, og eg trur han vil at me skal ha det godt på den jorda han har skapt, heilt til den dagen han skal gjera alle dei skapte ting nye.

lørdag 14. november 2009

Me vant ein kokk!

 
Det vart mykje meir enn eit plaster på såret etter bomturen på Bømlo sist veke, at bømlingen Bjørnar Alvsvåg Folgerø kom heim til oss og lagde ein fantastisk treretters middag i kapellan-bustaden i kveld. Bjørnar er kokk på Solstrand og spelar elles tuba i Os Musikklag, og det var då musikklaget skulle ha lotteri at tjueåringen stilte opp og lodda seg sjølv ut. Og den gevinsten fekk me! Kan tru me har gledd oss og sett fram til dette. Kjøpt inn dei lekraste ingrediensar og pynta og rydda huset til gjestene skulle komma.

Maten svarte til forventningane og vel så det! Tusen takk, Bjørnar!
Posted by Picasa

søndag 8. november 2009

Uteliv på Bømlo

Presten og kono var på hytto på Bømlo dinna helgo. Det var ein fin tur, for all del, Bømlo er jo eit ferieparadis. Men så hadde me tenkt oss ut for å innta ein bedre middag laurdagskvelden. Det er jo ikkje så ofte det skjer. Så kjørte me forventningsfulle til Bremnes sentrum for å sjå om me kunne finna ein serveringsstad. Først prøvde me Dolly Dimple's. Den var nedlagd. Så var det 'Horn Steak House' - om det var Big Horn eller Long Horn skal vera usagt, for meir stod det ikkje på skiltet. Men der var det stengt for kvelden pga bursdagsselskap. På Bremnes var det eit par andre plasser som serverte mat, men det frista oss ikkje så veldig med kebab. Så me kjørte til Rubbestadneset. For på Bømlo hotell var det jo restaurant, og der fekk me vel oss mat - trudde me. Nei, der hadde dei ikkje kokk den dagen, og dessutan stengde dei klokka fem om laurdagen. Hallo! Klokka fem?
Ja,ja, middag ville me ha, så kva skulle me gjera? Kjøra til Stord? Nei, det vart to pakkar Fjordland på næraste Kiwi-butikk! Litt tidleg med pinnekjøt, men likevel...

søndag 1. november 2009

Minnegudstenester i Os



I dag, på Helgemessesøndag, har det vore minnegudstenester i dei to kyrkjene her i Os. Me har minnast våre døde og tent lys for kvar av dei som vart gravlagde frå kyrkjene her. Os Blandakor var med i Nore Neset kyrkje, og Os Vocalis song i Os.

Nedanfor er tankane eg delte med dei frammøtte i dag:

Når me kjem saman i kyrkja i dag, så går tankane våre til dei av våre kjære som har gått bort, eller me tenker på nokon som har misst ein dei var glad i. Og me skal særleg minnast dei som er gravlagde her frå denne kyrkja det siste året, men fleire av oss ber nok med oss minnet om andre kjære som me saknar i livet vårt, og som er døydd frå oss tidlegare, eller gravlagde ein annan stad enn her.

Sorga er ein del av livet vårt. Me kjenner på saknet – det er eit ansikt som er borte, ei stemme som me ikkje høyrer meir, eit rom eller ei seng er tom. Me tenker på at me aldri meir skal få sjå den personen igjen i dette livet, og det gjer oss triste. Då er det naturleg at me feller tårer og føler på sorg. Hos nokon av oss er denne sorga som ei knugande hand som lammar oss totalt, og hos andre er det som eit mildt vemod. Kvar av oss kjenner det på ulik måte. Me er forskjellige som menneske, og situasjonen vår er ulik. Men Gud ser deg og din situasjon, og veit korleis du har det.

Fredrik Wisløff, den kjente presten og forfattaren som døydde for meir enn 20 år sidan, sa i ei bok om sorg at kjærleiken og sorga står kvarandre nær. ”Den som ikke kjenner kjærlighetens lykke, vil heller ikke få smake sorgens smerte. Sorgen vil bli like dyp som kjærligheten har vært sterk.”

Me har tidlegare vore gjennom ei gravferd. Gravferda handlar først og fremst om å ta avskil. Me overlet våre kjære i Guds hender og gir dei frå oss. Det er ein viktig del av sorgprosessen, å ta avskil, det å innsjå at dei ikkje lenger er saman med oss, slik som før. Der og då kan det opplevast svært tungt, nærmast brutalt, men på lengre sikt er det godt for oss at avskilen blir gjort.

Likevel er ikkje avskilen total. I dag blir me minna om at dei likevel er ein del av vårt liv, om enn på ein annan måte enn før.

Eg vil lesa nokre ord frå Matteusevangeliet. Det er kjende ord av Jesus, frå Bergpreika i Matt 5 (1-10):
(Eg les)

Me kan undra oss over noko av det som Jesus seier her: ’Sæle dei som sørgjer’, seier han. Det ordet, ’sæl’ eller ’salig’, det betyr jo ’lukkeleg’ eller ’velsigna’. Og når me nettopp har mista ein av våre kjære, så føler me oss langt frå lukkelege. Likevel seier han ’Sæle dei som sørgjer’. Men han sluttar ikkje der. Han fortset setninga og tilføyer, ’dei skal bli trøysta’. Dei som sørgjer i dag, skal ein dag bli trøysta. Derfor kan dei vera sæle midt i sorga. Det er vel noko av det same Paulus er inne på når han seier at me ’ikkje skal sørgja som dei andre, dei som er utan håp’. Sorga er der, men det er ei sorg som har eit håp. Og då går det an å vera sæl, midt i det som er vondt og vanskeleg. ’Syrgjande, men alltid sæle er me i vår kristentru’. Slik syng me i ein gammal salme av Elias Blix.

Den trøysta Jesus snakkar om, er himmelriket. ’Sæle dei som er fattige i si ånd, himmelriket er deira’ Slik byrjar saligprisningane. Her er det ikkje snakk om fattigdom i kroner og øre, men den fattigdom i ånda som innser at ein har bruk for Gud og hans tilgjeving. Ein fattigdom i ånda som gjerne og fører til sorg over sin eigen svakhet, sorg over sin eigen menneskelege begrensing, sorg over si eiga synd. Men ei slik sorg skal ein dag finna trøyst i Guds tilgjeving.

Saligprisningane er ein tekst som høyrer heime i dag, på Helgemessesøndagen, eller Allehelgensdag, som me og seier. På ein dag då me minnest dei døde. Men teksten handlar ikkje om døde menneske. Det er skrive til menneske som er levande, og det handlar om menneske som er levande. Jesus seier det sjølv ein anna stad, at Gud er ikkje ein Gud for døde, men for levande. Det gjeld også dei som er døde i Herren.

Det er ein song som uttrykker trua på det evige livet hos Gud så fint, og det er den enkle songen ’Ein fin liten blome’. La meg sitera dei to siste versa av den songen:
Som blomen om vinteren visnar eg av,
men gled meg, for då står eg brud.
Lat lekamen kvila med fred i si grav,
mi sjel, ho er heime hos Gud!
Ja glad skal eg vakna hos Jesus eingong
i morgonen æveleg klår,
og blanda med heilage englar min song
i himlen, dit døden ei når!


Det er sagt mange gonger før, men me kan godt gjenta det: Altarringen i kyrkja er ofte ein halvsirkel, på framsida av altaret. Me kan tenka oss at sirkelen fortset på baksida av altaret, og at der er dei som er sovna inn i døden. Og i nattverdliturgien seier me at me vil blanda våre røyster med englane, dei som lovsyng Guds herlegdom natt og dag, og med Guds kyrkje i himmelen og på jorda. Gud har si kyrkje både i himmelen og på jorda. Han er ein Gud for levande. ’Eg er oppstoda og livet’, seier Jesus. ’Den som trur på meg, skal leva om han så døyr, og kvar den som lever og trur på meg, skal i all æve ikkje døy’.

Det er dette som gjer at me kan vera sæl og lukkeleg midt i sorga.
Så skal me la denne trua få hjelpa oss til å komma gjennom dei vanskelege dagane.
Sorga og saknet er framleis der, i større eller mindre grad, men det vil bli lettare å bæra, for det er ikkje ei sorg som er utan håp.

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...