onsdag 4. august 2010

Kven skulle vi gå til?

"Herre, kven skulle vi gå til?" Slik byrja Peter svaret han gav til Jesus på vegne av dei tolv disiplane. Dei var blitt utfordra på om dei også ville gå bort, slik mange av dei andre disiplane hadde gjort. Denne veka arbeider eg med preiketeksten for kommande søndag (Joh 6,66-69).

Kven går nordmenn til når dei blir borte frå kyrkja? I Norge har me fritt val på øvste hylle, også når det gjeld religion. Sjølv om fleirtalet blir døypt, lærer borna om alle religionar på skulen, og er forvirra om kor dei sjølve høyrer til. Kanskje islam eller buddhisme er like bra, eller kanskje betre? Og kva er eigentleg skilnaden mellom Jesus, Muhammed og Buddha?

Offisielt blir dei fleste verande i kyrkja, og ingen er meir kristne enn nordmenn når me skal gravleggjast. Men kva trur me på, eigentleg? Ifølge ei religiøs undersøking av Eurobarometer i 2005 (), seier 32 % av nordmenn at dei trur på ein gud, medan 47 % svarar at dei trur på ei eller anna åndeleg kraft. Norge ligg langt nede på denne skalaen over gudstru, litt over Danmark og Sverige. I den andre enden av skalaen finn me den katolske øystaten Malta og det muslimske Tyrkia, der 95 % seier dei trur på ein gud. Det er tankevekkande at nokre av dei rikaste landa i Europa har lågast prosentdel som trur på Gud. Kanskje materialisme er den største religionen i Norge?

I Os stilte me forresten eit liknande spørsmål til konfirmantane mot slutten av konfirmanttida. Me spurde dei om lag 170 ungdommane - anonymt - om dei trur på Gud. Halvparten svarte at dei trudde før dei begynte som konfirmantar, og at dei framleis trur. Ein fjerdedel svarte at dei begynte å tru i løpet av konfirmanttida. Dette er svar som gir grunnlag for optimisme. Utfordringa blir å gi eit innhald til denne trua, "så dei kan verta verande hjå Kristus" som me seier det i dåpsliturgien.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar