«Rita Karlsen kaller
seg kulturkristen. Hun tror ikke på Gud, men nå har
grunnleggeren av Human Rights Service meldt seg inn i Den norske kirke».
Dette var ingressen i ein artikkel som stod å lesa på
nettsida til avisa Dagen den 26. august i år. Human Rights Service, som Rita Karlsen er både grunnleggar og dagleg leiar av,
er ein organisasjon som er kjend for sterk kritikk av norsk
innvandringspolitikk, med særleg front mot religionen islam. Rita Karlsen vart døypt og konfirmert på
heimstaden sin, men melde seg ut av kyrkja mot slutten av tenåra. Då ho melde
seg inn att i år, var grunngjevinga hennar at ho ser på kyrkja som ein viktig
kulturinstitusjon. «Det
handler om et ønske om å ha kirken som et møtested og et samlingspunkt, at vi
har noen som bærer tradisjonene, fra vuggen til graven», seier ho til Lars
Akerhaug i Dagen.
I ei meiningsmåling
som Aftenposten skreiv om i mars 2016, kom det fram at under halvparten av
medlemmane i Den norske kyrkja oppfattar seg som kristne, og at 33 % reknar seg
som ateistar. Kvifor blir dei likevel
verande som medlemer?
Dette er spørsmålet eg prøvde å finna svar på i arbeidet
med eksamensoppgåva mi denne
hausten. Eg er deltidsstudent ved
Høgskulen i Volda på mastergradstudiet «Kulturmøte», og i haust har eg studert
emnet «Nasjon, kultur og religion». Som
prest er det lærerikt å sjå på arbeidet mitt frå nye vinklar, og det var svært
interessant å jobba med dette emnet i haust.
For å gi iallfall nokre svar på dette spørsmålet, har eg
leita opp ulike aktuelle døme frå avisartiklar og debattinnlegg i nettaviser og
sett dette inn i ei teoretisk ramme med utgangspunkt i pensumlitteraturen. Det handlar om kollektiv identitet, forestilte
fellesskap, samfunnsreligion og kyrkja si rolle som både eit religiøst og eit
nasjonalt symbol. Er det slik at det å vera norsk gjer det naturleg å vera
medlem av Den norske kyrkja?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar