søndag 25. januar 2009

Ei travel veke

Det har vore ei travel veke på Os. I dag feira me gudsteneste med fire barnedåp og nattverd. Os er høyringskyrkjelyd for det nye liturgiforslaget, og i dag prøvde me ut dei nye melodiane i liturgien, med god hjelp av kyrkjekoret.

Tidlegare i veka har det vore både gravferd, konfirmantundervisning og ungdomsgudsteneste på meg. Travelt, men veldig fint på kvar sin måte.

Nedanfor følgjer preika i dag, 25. januar:

EI STOR TRU

Denne veka hadde heile verda augo retta mot Washington. Me såg på når Barack Obama blei innsatt som president i USA.
Det virkar som om folk overalt i verda, ikkje minst i Afrika, har ei enormt stor tru på kva denne mannen skal få til. Men, som mange har påpeika i haust og vinter: Han er ikkje Messias, uansett kor stor tru folk har på han.

I dag handlar bibeltekstane om det å tru. Alle tre tekstane me har lest no, handlar om at folk frå alle folkeslag trur på Israels Gud.
- Først hadde me fortellinga frå GT om Na’aman, ein general frå det som i dag er Syria. (2 Kong 5) Han var altså ikkje Israelitt, men tilhøyrte dei andre folkeslaga, det som me før kalte ’hedningar’. Han kom til profeten Elisja fordi han hadde tru på at han kunne gjera han frisk. Og etterpå reiste han tilbake til heimlandet sitt med ei endå større tru på Israels Gud. ’No veit eg at det ikkje finst nokon Gud på heile jorda utan i Israel’, sa han.
- Så hadde me den korte teksten frå NT (Rom 1,16-17) . Der skriv Paulus at evangeliet er ei Guds kraft til frelse for alle menneske, både jødar og ikkje-jødar.
Til slutt hadde me evangelieteksten om den romerske offiseren som kom til Jesus (Matt 8,5-13.
Han overraska Jesus med den store trua si. Jesus tilbaud seg å komma heim til offiseren for å gjera tenaren hans frisk, men offiseren meinte at Jesus kunne gjera det mykje enklare. Det var nok at Jesus sa eit ord, så ville tenaren bli frisk. Det var jo det han sjølv gjorde når han kommanderte sine soldatar eller tenarar. ’Gå der! Kom her! Gjer det!’
’Det er nok at du gir ein ordre, Jesus, så blir tenaren min frisk’.
Dette overraska Jesus. Ei så stor tru hadde han ikkje sett hos andre israelittar. Og så kom denne hedningen med den største trua av alle.

Har du ei stor tru?
Denne månaden kunne me lesa i avisa at Morgenbladet hadde hatt ei avmaktskåring, og der var prestane høgt oppe på lista over dei mest avmektige i landet.
Dette var ein parodi på maktkåringar i andre aviser, så me skal vel ikkje ta det altfor seriøst, men det var jo litt tankevekkande å lesa korfor dei meinte prestane var så avmektige.
Det var fordi me eigentleg ikkje trur på budskapet, men berre forkynner det av medlidenhet og kjærlighet til sognebarna, meinte dei i Morgenbladet.
Vel, dei om det. Viss eg ikkje trudde på det budskapet eg forkynner, så kunne eg funne meg ein annan jobb. Så kan andre heller overta.
Men har eg ei stor tru? Har du ei stor tru? Eg skulle nok ønska at eg hadde ei større tru. Ei enklare og mindre intellektuell tru. Ei tru som berre tar Jesus på ordet. Ei sånn tru som offiseren i Kapernaum hadde.

Dåke har sikkert høyrt den gamle historien om predikanten som hadde fått ei openberring om at han skulle kunna gå på vatnet, slik Jesus og Peter gjorde.
Han gjekk ned mot stranda og sa, ’Eg trur, eg trur, eg trur på Gud… ’ Til slutt, når vatnet rakk han til halsen, sa han, Eg trur, eg trur, eg trur eg snur!’

Ei stor tru, kva betyr det?
Ei stor tru handlar ikkje om kor sterkt eg trur. Kor intenst eg trur. Kor inderleg eg føler. Det handlar om kor stor han er som eg trur på.
I sommar jobba eg på taket på hytta. Høgt opp på opplettet. Sikra meg med sele og tau.
Til å begynna med, var eg forsiktig og redd. Etter kvart vart eg meir avslappa. Hadde jo tauet.
Av og til måtte eg flytta tauet. Då var det enkelte øyeblikk at tauet ikkje var festa noken plass. Men det rara var at eg følte meg veldig trygg. Kroppen min hadde på ein måte vent seg til å stola på tauet, til og med når tauet ikkje var festa nokon plass. Eg hadde ei stor tru, men trua hadde ikkje noko feste.

Eg trur at mange har det slik når det gjeld trua på Gud og livet og døden og alt dette og.
Det går vel bra til slutt. Men kva er trua festa til?

Trua vår må vera festa til Jesus Kristus. Det er det budskapet me får høyra i dag.
Ei stor tru, det er ei tru som rettar seg mot Jesus, fordi Jesus er stor.

Jesus har fått all makt i himmelen og på jorda. Det las me før me døypte dei fire jentene i dag. All makt. Derfor fekk dei 12 disiplane tru til å gå ut i heile verda og gjera disiplar av alle folkeslag. Fordi Jesus har fått all makt. Derfor har trua på Jesus nådd landet vårt og prega kulturen vår, forma samfunnet vårt. Fordi Jesu har all makt. Derfor sender me ut misjonærar og støttar misjonsprosjekt i andre land, som t.d. kyrkjeplantinga i Estland som me har ofring til her i kyrkja i dag. Derfor fortset me å døypa små born og konfirmera ungdommane.
- Det er forresten ein flott ungdomsgjeng her i kyrkja. Fredag kveld var det ei flott gudsteneste her med masse ungdommar som kom fram til nattverd. Det er ein generasjon osingar som veks opp og har ei stor tru på Jesus.

Ei stor tru – det er ikkje ei tru på at mi eiga tru er så stor. Det er ikkje det at me har så stor forståelse av teologi (det er i og for seg bra, men det er ikkje det som gjer trua vår stor).
Ei stor tru, det er ei tru som stolar på at Jesus skal ta imot oss, tilgi oss, reisa oss opp, gjera oss til disiplar, senda oss ut i teneste, ei tru på at Jesus har all makt til å tilgi, helbreda og frelsa.

onsdag 21. januar 2009

Radikal tru

Kva får overskrifta deg til å tenka på? Militante muslimar som utkjempar heilag krig? Ytterleggåande amerikanske kristne som bombar ein abortklinikk? Eg skulle ønska at me alle kunne få ei radikal tru, men helst på ein annan måte enn dette.

Ordet ’radikal’ brukar me mest i tydinga ’ytterleggåande’. Ordet kjem av det latinske ’radix’ som tyder rot. Dei radikale vil komma til rota av ting. Dei politisk radikale, anten me snakkar om venstre- eller høgrefløyen, vil ha raske og grundige endringar. Ei radikal tru fører gjerne til handling og samfunnsengasjement. Kva politisk farge dette engasjementet skal ha, det skal ikkje kyrkja seia noko om, berre det fører til eit betre samfunn for alle.

Ta det vonde med rota
Du har kanskje ein busk i hagen som du helst ville ha bort. Du klipper stadig busken ned, men heile tida veks det opp nye skot. Det einaste som nyttar, er å grava heile busken opp med rota og kjøra alt saman på dungen. Slik er det med livet vårt og. Ei radikal tru dekker ikkje over gamle synder, men grev djupt for å eksponera det vonde og rykkja det opp, så ein kan bli kvitt det.

Til røtene
Me treng ei tru som er radikal på den måten at me har kontakt med røtene våre. Her er det ikkje snakk om å rykka opp røtene, men om å ta vare på dei. Når me grev litt i kyrkjehistoria, kjem me nærare dei åndelege røtene våre. Det er mykje godt å finna hos dei gamle kyrkjefedrene. Og dei aller djupaste røtene finn me i Bibelen. Her er næring for trua vår. Kuttar me over desse røtene, misser me kontakten med sjølve kjelda for det åndelege livet vårt. Ei radikal tru går til røtene og finn inspirasjon til å leva livet her og no.

Radikal tru
I skrivande stund arbeider eg med ein bibeltekst i Matteus 8. Der møter me ein mann med ei tru som overraska Jesus. Det var ein romersk offiser som hadde ein sjuk tenar. Når Jesus tilbyr seg å komma og lækja tenaren, svarar offiseren at det ikkje er nødvendig. Eit ord frå Jesus vil vera nok. Eg skulle ønska at me kunne sjå meir av denne radikale og vilkårslause trua på Jesus i kyrkja vår – meg sjølv inkludert.

onsdag 7. januar 2009

Wise men still seek Him

Preik i Os kyrkje søndag 4. januar 2008, Kristi Openberringsdag.

Wise men still seek Him
Når me no har høyrt bibelteksten om dei vise menn frå austerland, så må eg få lov til å ta dåke med ein liten tur til Egypt. I den engelske kyrkja me gjekk i mens me var misjonærar, der hang det kvart år rundt juletider eit stort banner, og på banneret stod det med store bokstavar: ’Wise men still seek Him’. Vise menn søkjer framleis Han. Dei kjem framleis til barnet i krubba. Vise menn og kvinner frå heile verda og til alle tider har komme til Jesus for å bøya kne for han. Og det same må me gjera, for der, i krubba, finn me Guds visdom. Der finn me retning for våre eigne liv i ei uroleg tid.

Me treng mange vise menn og kvinner i vår tid. Me har ei internasjonal finanskrise å komma oss gjennom. Arbeidsplassar står i fare, folk vil få problem med huslån, samliv vil gå i oppløysing og me vil kunna oppleva fleire personlege tragediar i tida framover. Me treng mange vise menn og kvinner på ulike arbeidsfelt, i politikken, i skule og sosiale tenester og i forretningslivet, til å gjera ein innsats for å hjelpa kvarandre gjennom dette. I kyrkja vår har det lenge vore uro, og me treng ei ledestjerne til å føra oss på rett veg mot målet. Og ute i verda ser me krig og konfliktar på mange område. Ikkje minst dei siste dagane har me sett korleis krigen har blussa opp igjen like i nærleiken av der Jesus vart fødd.

Når krubba er tom, bitest hestane, seier me. Sjølv om krubba er tom på det materielle området, veit me at det finst ei anna krubbe me kan gå til, og den er ikkje tom. I krubba ligg Jesusbarnet, og hos han skal me få bøya kne saman med dei vise menn. Der skal me finna visdom til å takla dei problem me møter. Og det er mange som i desse dagar ber til barnet i krubba om at han må skapa fred i Det heilage landet så valdshandlingar på begge sider må slutta. Wise men still seek Him.

Men her er me samla i Os kyrkje, og la oss no følgja vismennene, frå dei såg stjerna, til dei braut opp og fylgde stjerna, og til dei bøygde kne framfor krubba og hylla barnet.

Vismennene såg stjerna
Det første vismennene gjorde, var altså at dei såg stjerna.
Me veit ikkje så mykje om kven dei var.
Ifølge dei gamle legendene var dei tre heilage kongar, og legenda har til og med gitt dei namn.
Caspar, Balthazar og Melchior – var det ikkje det dei skulle heita?
Men i Bibelteksten vår står det ikkje så mykje meir enn at dei var ’nokre vismenn frå Austerland’. Religionshistorikarar vil kunna fortelja oss at dei var dei var ein slags prestlege embetsmenn, og at dei sannsynlegvis høyrde til den største religionen i Persarriket på den tida. Det var den Zoroastriske religionen. Det var nesten som ein slags statsreligion i Persarriket. Men viss me ser litt symbolsk på dei, så kan me jo seia at dei står for oss som representantar for folk utanfor israel, altså heidningane.
Og desse heidenske prestane eller vismennene, dei har altså sett ei ny stjerne på himmelen, og så har dei komme fram til at denne stjerna måtte bety at ein ny konge var fødd.
Dette trur eg viser oss at Gud er Gud for alle menneske, og at han vil ha med oss å gjera, uansett kva religiøs bakgrunn me har. Ikkje at alle religionar fører til same målet, men at Gud tar utgangspunkt i situasjonen til kvart enkelt menneske. Han tar utgangspunkt i din situasjon, der du er i dag. Du veit noko om Gud i dag, og med det utgangspunktet kan du finna sanninga, viss du gjer som vismennene – viss du søker han. Wise men still seek Him.

Vismennene fylgde stjerna
Men det var ikkje nok at dei såg stjerna. Me kunne jo forestilla oss at desse vismennene såg stjerna og begynte å diskutera seg i mellom kva denne stjerna skulle bety, og kanskje at dei danna ulike parti og grupperingar om dette merkelege fenomenet. Men det som betydde noko, var jo at dei ikkje berre såg stjerna, men at dei fylgde stjerna. At dei pakka sekkene, sette seg på kamelane og begynte å bevega seg i den retning stjerna viste.
Og så ser me altså at vismennene kom eit stykke på veg med sin eigen visdom, men dei kom ikkje heilt fram til målet. Dei kom til Jerusalem, til hovudstaden, der dei rekna med at kongen måtte vera fødd. Men det var først når kong Herodes spurde kva som stod i skriftene, det var først då dei forstod at det var i Betlehem den nye kongen skulle vera fødd. Og så gjekk stjerna føre dei heilt fram til staden der barnet var, les me.
Så menneskeleg visdom, det held eit stykke på veg, men me treng openberring og klar rettleiing frå Guds ord for å finna fram til målet.
I den kjende julesalmen som me song no nett i stad, ’Fager er den himmel blå’, der syng me at me og har ei stjerne å gå etter.
Denne stjerna bjart og mild
som kan aldri leia vill,
er det glade og det
store
fagnadbod i bibelordet
til å lysa for vår fot

Det er mange lys på himmelen som vil konkurrera med betlehemsstjerna i dag. Det er ikkje gull alt som glimrar, seier me. Det er ikkje sannhet alt som blinkar heller. Samfunnet vårt har hatt Bibelen som ledestjerne i tusen år. Når landet vårt no byter ut dette med andre filosofiar, står me i fare for å gå oss vill på vegen.
Wise men still seek him. Me treng å fylgja den same stjerna som vismennene fylgde.

Vismennene fann Jesus.
Til slutt kom dei fram til staden der barnet var.
Dei gjekk inn i huset og fann barnet hos mora, Maria. Og dei fall på kne og hylla det. Så opna dei skrina sine og bar fram gåver til barnet: gull, røykjelse og myrra.
Me ser i dag at vise menn og kvinner over heile verda gjer det same.
For oss som bur i Europa, kan det av og til virka som om kristendommen er blitt gammaldags og irrelevant. Men ser me oss om i resten av verda, finn me fort ut at dette er langt frå sannheten.
Kyrkja her i Os har jo eit veldig sterkt misjonsengasjement.
Her har me både utsendingar og misjonsprosjekt i fleire land, og mange er med i misjonsforeningar. Dåke veit godt at det skjer veldig mykje spennande rundt om i landet.
Og i dag går takkofferet til Misjonshøgskolen. Ein skule som ikkje berre utdannar misjonærar som blir sendt ut til andre land, men som og tar imot mange kristne studentar frå utlandet.
Misjonen er eit viktig vindauge ut mot slike ting som skjer i andre delar av verda.


Dei siste sju åra har eg vore privilegert og fått jobba med innvandrarar i Bergen. Mange av innvandrarane som kjem til Noreg har med seg ei sterk og frimodig kristen tru. Andre finn Jesus etter at dei har komme hit. Og me ser at dette er med og vitaliserer kyrkja vår. Eit vatn som ikkje har innløp, tørkar ut, slik me ser det skjer med Dødehavet i Israel. Eit hus som ikkje opnar dørene for luft utanfrå, begynnar fort å bli innestengt og klamt.
På same måten treng me innvandrarane som kan visa oss at kyrkja er større enn vår vesle norske avkrok.
I Bergen Internasjonale Menighet har me hatt ei kinesisk gruppe. Dei siste åra er det rundt tretti kinesarar som er blitt døypte der, dei fleste av desse er vaksne. For meg har det vore utruleg inspirerande å følgja nokre av desse på vegen til tru på Jesus. I Kina er jo kristendommen blitt ein massebevegelse av enorme dimensjonar. Det er som om dei har fått auga på denne stjerna over Betlehem, så har dei lagt ut på ein åndeleg reise, begynnar å erkjenna at det må vera ein Gud som har skapt denne verda me bur i, og dei ser kjærleiken som dei kristne kinesarane viser til kvarandre, og så finn dei Jesus og bøyer kne for han.
Kanskje det som skjer i utlandet, og blant innvandrarar her i landet, kan læra oss nordmenn å ikkje vera så redde for å bøya kne ved krubba.
Det har vore mykje religiøs sjenanse i Noreg.
Det har nok blitt betre dei siste åra, heldigvis. Ingen reknar deg som litt rar no lenger, viss du seier at du trur.
Men det er framleis ikkje så mange som vågar å seia at dei har komme fram.
Mange er framleis på vandring. På leit.
Det er lov å vera på leit.
Men det er heilt greitt å komma fram til målet og!
Det er ikkje berre muslimar og buddhistar som skal vera stolte av trua si.

Det var flott å vera på gudsteneste her på julafta.
Eg var på den midterste gudstenesta, og då var det heilt fullstappa her. Sjølv sat me inneklemt på bakerste benk oppe på galleriet.
Julegudstenesta er ein arena der mange føler at dei kan komma med si vesle tru.
Kanskje ein ikkje har svar på alle spørsmåla.
Eller kanskje ein har andre svar enn det presten har.
Ja vel.
Men det som tel, det er at me kjem til krubba.
At me går inn i huset og finn barnet hos mora, Maria.
At me saman fell på kne og hyller det.
Og så er det så forskjellig kva slags gåver me har å gi barnet.
Me er korkje hyrdingar eller vismenn.
Men du har deg sjølv. Og du kan gi deg sjølv til barnet, der du er, ikkje berre i gudstenesta om søndagen, men i din kvardag. På jobben, saman med familien.
Og når du bøyer kne ved krubba, så finn du kanskje noko der som kan gi deg og oss alle ein ny visdom, ein visdom som kan bera oss gjennom dei vanskelege tidene som me er inne i.

Presteprat?

Ja, det var den beste tittelen eg klarte å komma opp med i farten. For kva gjer prestane, anna enn å prata? Me jobbar jo berre ein dag i veka, ikkje sant? Og då står me jo berre der framme og jabbar? Ja? Nei. Eg håpar jo eigentleg at det ikkje er slik. At det ikkje er slik me blir oppfatta. Som pratmakarar som ikkje gjer anna.

Medvandrar.
Eg ser på meg sjølv som ein medvandrar. Ein som går saman med andre menneske på vegen gjennom livet. Me går saman med Jesus. Mi oppgåve er først og fremst å halda meg nær til han. Lytta til kva han vil seia meg. Dela noko av det eg høyrer med dei som går saman med meg. Høyra kva andre har å seia meg. Hjelpa dei som har falt og slått seg på vegen.

Kyrkja i Os
Vandringa mi har ført meg hit til Os i Hordaland. Kor lenge eg skal vera her, veit berre Gud. Eg byrja som kapellan her denne veka, etter sju og eit halvt år som prest i Bergen Internasjonale Menighet. Før det var eg sju år i Egypt. Eg er ikkje åleine på denne vandringa heller. Eg har med meg mi kjære kone, Helga, og tre born på 9, 16 og 19 år.

Frå no av skriv eg denne bloggen på norsk. Nynorsk, sjølvsagt. Dei tidlegare blogg-innlegga har eg importert frå bloggen 'Pastor's Pasture'.

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...