Viser innlegg med etiketten Søndagstankar. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Søndagstankar. Vis alle innlegg

onsdag 16. august 2017

"Modersvingen"


Førstkomande søndag (20.08.2017) skal me synga denne Lina Sandell-salmen i Valderøy kyrkje, nr 316 i Norsk Salmebok 2013.  Då eg såg tittelen på denne salmen første gongen, lurte eg på kva slags sving det var snakk om. Til eg forsto at det var mors venge det handla om.  Salmen kan du lytta til her, så kan du læra han og synga med på søndag.  
I preiketeksten frå Matt 23,37-39 seier Jesus at han gjerne skulle samla Jerusalems born slik ei høne samlar kyllingane under vengene sine.  Orda er prega av omsorg for folket, men også av frustrasjon fordi dei ikkje vil tru på han.
Jesus, som elles lærte oss at me kan seia «Far» til Gud, viser oss her ei feminin side ved gudsbildet.  Eg trur nok me går eit steg for langt om me dermed skulle byrja å tiltala Gud som «vår Far og Mor», men det er gode grunnar til å opna oss for at gudsbildet vårt ikkje skal vera einsidig maskulint. 
Lina Sandell (1832-1903) skreiv mange songar som me er blitt glade i her i Norge, og fleire av dei skal syngast i kyrkja på søndag. «Modersvingen» er nok den songen som tydelegast skildrar Guds omsorg med feminine bilde som ei vernande venge og eit ømt morshjerte, men også andre songar hadde opprinneleg liknande tekstar.  Det gjeld til dømes den første versjonen av «Blott en dag», der det heitte «han som har mer än en moders hjärta» i staden for «Han som bär för mig en faders hjärta».  Og i salmen «Bred dina vida vingar», der me no syng «och låt mig stilla vila i ve och väl hos dig», heitte det først «och låt din lilla kyckling få gömma sig i dig». Kjelde:  http://www.dagen.se/livsstil/gud-som-fader-eller-moder-1.108118
Dette omsorgsaspektet ved gudsbildet vårt er også gjenspegla i ein av nattverdliturgiane i Den norske kyrkje (nattverdbøn E), der me ber: «Gud, ta oss alle i din famn, slik ei kjærleg mor samlar borna sine om seg.»  
På Oljeberget i Jerusalem står ei lita kyrkje som er bygd på staden der ein trur Jesus stod då han græt over Jerusalem.  Bildet med høna og kyllingane er ein mosaikk frå altaret i denne kyrkja, og det viser til teksten frå Matteus 23,37.  
Foto av Wikimedia-brukar Anton 17 https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a5/Mosaic_Art_at_Dominus_Flevit.jpg

mandag 12. oktober 2015

Samliv: Harde hjarte og varme hjarte

Det var tre familiar til dåp i Giske kyrkje sist søndag, og den vesle kyrkja var fylt til siste benk: Her er manuset til preika:

Preiketekst for 20. søndag i treeiningstida, 2. rekke:  Markus 10,2-9:

2 Då kom det nokre farisearar og spurde han: «Har ein mann lov til å skilja seg frå kona si?» Dei ville setja han på prøve. 3 «Kva bod fekk de av Moses?» sa Jesus. 4 Dei svara: «Moses har gjeve mannen lov til å skriva skilsmissebrev og senda henne frå seg.» 5 Då sa han til dei: «Fordi hjarta dykkar er så harde, har Moses gjeve dykk dette bodet. 6 Men i opphavet, då alt vart til, skapte Gud dei som mann og kvinne. 7  Difor skal mannen forlata far sin og mor si og halda fast ved kvinna si, 8  og dei to skal vera éin kropp. Så er dei ikkje lenger to; dei er éin kropp. 9 Og det som Gud har bunde saman, skal ikkje menneske skilja.»
 (Tekst frå bibel.no )

Det å finna det gode samlivet, det er ikkje lett.  Men det som er hovudpoenget i dag, det er at Gud vil hjelpa oss til å halda saman.  Me lever i ein verden som er prega av mange slags konfliktar rundt dette med samliv.  Her kan Jesus hjelpa oss.  I staden for å bli hengande fast i diskusjonar som aldri tar slutt, så peikar Jesus tilbake på Guds opphavlege skapartanke for mann og kvinne.  Meir enn det.  Han viser oss i praksis kva ekte kjærleik er.

Jesus: Dei harde hjarta er grunnen til problema
Det er ikkje berre i våre dagar me diskuterer ulike spørsmål knytt til dette med samliv.  Dei siste åra er det homofili og likekjønna ekteskap som er det store stridsspørsmålet.  Det skal me legga til sides i dag, men me veit at kyrkja vår er delt i synet på dette, og at diskusjonen på mange måtar lammar oss og tar frimodigheten frå oss.  

Det er mange andre slike område at kyrkja ikkje nødvendigvis er på linje med det som folk flest elles meiner er rett og gale.  Det kan gå på dette med gjengifte etter skilsmisse eller på det å bu saman utan å vera gifte.  I slike spørsmål som er så djupt personlege for folk, er det vanskeleg å kommunisera tydeleg Guds gode vilje utan å virka fordømmande.  Men eg trur at Bibelens ord er godt for oss å bygga på .  Også det Jesus seier om ekteskapet, at me er skapt i Guds bilde som mann og kvinne for at dei to skal vera eitt og halda saman livet ut.  Sjølv om det kan vera store sprik mellom det me ser på som eit ideal, og det me opplever i realiteten i våre eigne liv.

Det er ikkje berre her i vår norske, lutherske kyrkje at me diskuterer desse tinga.  I desse dagar er det ein stor katolsk konferanse i Roma. “Familiesynoden” skal vera samla i tre veker for å samtala om dette, korleis kyrkja kan peika på Guds gode vilje for oss på ein måte som kommuniserar godt i dagens samfunn.  For kyrkja skal ikkje tilpassa seg skiftande samfunnstrendar, men vera eit eksempel, og alltid peika på Guds gode vilje, slik Jesus gjorde. Pave Frans sa til dømes, sist søndag, at familien er Guds draum for skaparverket.  “Her er Guds draum fullenda, når mann og kvinne finn saman i kjærleik”, seier paven.

Det er våre harde hjarte som er grunnen til problema, seier Jesus.  Det var derfor Moses gav mannen lov til å skilja seg frå kona si, seier han.  Fordi me lever i ei verd prega av synd.  Fordi me har rota til Guds draum.

Frå opphavet var det ikkje slik. Gud skapte oss til mann og kvinne for at dei to skulle vera eitt.  Jesus vil at me skal finna tilbake til Guds eigentlege vilje for oss.  

[Diakon Berit Johansen gir litt informasjon om Temakveld med samliv i sentrum onsdag 14.10] 


Jesus viser oss i praksis kva ekte kjærleik er.
Det som er så fint med Jesus, er at det var ikkje berre snakk med han.  Han ikkje berre snakka med fine ord om kjærleik.   Han viste det i praksis, kva ekte kjærleik er for noko.  Paulus kallar det eit mysterium, dette at Jesus gav seg sjølv for oss.  Paulus er ofte blitt utskjelt fordi folk ikkje alltid likar det han skriv, men samtidig er det jo han som har gitt oss ein av dei mest brukte bibeltekstane om kjærleik, nemlig det som står i 1 Kor 13:
“Kjærleiken er tolmodig, kjærleiken er velvillig, misunner ikkje, skryter ikkje, er ikkje hovmodig.
Kjærleiken krenkjer ikkje, søkjer ikkje sitt eige, er ikkje oppfarande, gøymer ikkje på det vonde.
Han gleder seg ikkje ved urett, men gleder seg ved sanninga. 
Alt held han ut, alt trur han, alt vonar han, alt toler han”

Dette er meir enn ein abstrakt filosofisk tekst med fine, vakre ord.  Det er ei skildring av Jesus og det han gjorde for oss.  Han gav livet sitt for oss.  På den måten viste han oss kva ekte kjærleik er.  Han viste oss kor høgt Gud elska oss. 

I teologien snakkar me av og til om brudemystikk.  Forholdet mellom oss og Gud er som forholdet mellom ei brur og brudgommen.  Gud er brudgommen, og Guds folk er brura.  Jesus har elska kyrkja, brura, med ein evig kjærleik.  Og denne kjærleiken som han har vist oss, den skal me få ta imot, og me skal få gi den vidare til dei menneska som er rundt oss.    Derfor skriv Paulus dette om ekteskapet:  “Mannen skal forlata far og mor og halda fast ved kvinna si, og dei to skal vera éin kropp.  Dette er eit stort mysterium. Eg tenkjer på Kristus og kyrkja.  Men det gjeld dykk òg: Kvar og ein av dykk skal elska kona si som seg sjølv, og ho skal ha respekt for mannen sin. “

Så har me vel alle ting som me angrar på.  Ting som ligg i fortida som ikkje kan gjerast ugjort.  For nokon av oss har det ført til samlivsbrot eller dårlege relasjonar i familien, mellom foreldre og born, eller mellom søsken.   Så er det slik at me framleis lever i denne falne verda vår.  Me må leva med konsekvensane av dei vala me gjer, og med dei vala me gjorde tidlegare.  

Det som gjekk sund for fleire år sidan, kan kanskje ikkje reparerast.  Men våre hjarte kan bli fornya, og forholdet til dei menneska me har rundt oss i dag, kan bli nytt.
Jesus ønskjer å ta våre harde hjarte, våre knuste hjarte, og gjera dei nye.  Varme hjarte som bankar for kvarandre, for Gud, for dei menneske me har rundt oss. 

Lat oss be:  
Evige Gud, kjærleiks kjelde,   du har skapt oss til å leva i fellesskap med deg og med kvarandre. Vi bed deg:
Bygg heimane våre i fred  og velsign alle ekteskap, familiar og fellesskap.
Fyll oss med din kjærleik, så vi kan tena deg i glede,
ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den heilage ande lever og råder, éin sann Gud frå æve til æve.  Amen

fredag 14. november 2014

"Men han skal òg bli forfølgd"

Angela Merkel sa i 2012: “Kristendommen er den mest forfølgde religionen i verda”.  Det fekk ho både kritikk og støtte for. Det er jo usikre tal, og det er ein konkurranse ingen har lyst til å vinna.  Me veit jo at det er mange frå ulike religionar som blir forfølgde.  I sommar såg me på nyhetane om  yazidiane i Syria/Irak, ein religion få i Vesten kjende til.   Me høyrde om dei då terroristane frå IS ville utrydda dei fordi dei meinte dei var djeveldyrkarar.

Kristne har også sjølv mange svin på skogen, dessverre.  Kristne har sjølv forfølgd dei som trudde annleis.  Me treng ikkje gå i detalj.  Historia er full av døme som me ikkje treng vera stolte av, men heller ta lærdom av.

Det er også slik at det som skjer i verdspolitikken, ofte får direkte følgjer for religiøse grupper som er i mindretal i eit land.  T.d. førte den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 til at maktbalansen blei rokka, og dei kristne, som hadde hatt det relativt fritt under Saddam Hussein, blei offer for massiv forfølging.  Og det var mange kristne, t.d. Paven, som advarte sterkt mot å invadera den gongen.


Men uansett årsak, rapportar viser at det kan dessverre virka som at kristne er blant dei aller mest forfølgde religiøse gruppene i verda i dag. ( Sjå til dømes denne av Rupert Shortt: “Christianophobia”. Civitas – Institute for the Study of Civil Society, London 2012) 

Komande søndag markerar me "Søndag for forfølgde" i høgmessa i Godøy bedehuskapell. Preiketeksten handlar om kva ein kan rekna med å måtta forlata for Jesu skuld - og kva ein skal få igjen:  Markus 10,28-31


fredag 3. januar 2014

Verda treng framleis vismenn

Når eg i dag arbeidar med å førebu preika til gudstenesta i Valderøy kyrkje komande søndag, tenkjer eg på at i år er det 1400 år sidan persarane invaderte Det heilage landet.  Det er sagt om dei at då dei kom inn i fødselskyrkja i Betlehem, klare til å brenna og øydeleggja, såg dei mosaikken på golvet.  Der var vismennene avbilda med persiske klede på seg.  Då skal dei ha bestemt seg for å la fødselskyrkja vera i fred, blir det sagt.

Preiketeksten er frå Matteus 2,1-12. 

Stridane mellom romarar (bysantinarar) og persarar før og etter år 614 skulle seinare få store konsekvensar for Det heilage landet.   Det var med og danna grunnlaget for at dei muslimske hærane nokre år seinare kunne erobra landa så lett som dei gjorde.  Den gong som no, var det mange ulike krefter som kjempa om makta.

Palestina var i hovudsak eit kristent land på 600-talet, men det budde også ein del jødar i området.  Desse følte seg undertrykte av dei kristne, og allierte seg med persarane då dei invaderte.  Kristne kjelder frå denne tida (som me må rekna med har overdrive ein del), seier at jødane jubla, og var ivrig med på å drepa kristne og øydeleggja kyrkjer.   Dei hadde sterke Messias-forventningar i denne tida.  Liksom persaren Kyros hadde hjelpt dei heim frå fangenskapet i Babylon meir enn tusen år tidlegare, forventa dei no at persarane skulle bana veg for Messias.   Persarane utnemnde jøden Nehemia ben Hushiel til guvernør i Jerusalem, og han skal ha prøvd å bygga eit nytt tempel i byen.   Dette varte likevel berre ei kort tid.  Etter tre år avretta persarane den jødiske guvernøren og forviste jødane frå Jerusalem igjen, og fjorten år etter invasjonen, i 628, tok den bysantinske keisaren landet tilbake igjen.   Men berre ti år etter det igjen, blei Jerusalem erobra av muslimane.

Framleis er det mykje ufred i og omkring Det heilage landet. Det blir aldri ein ende på maktkampane mellom alle dei ulike gruppene.  Aust mot vest,  shia mot sunni, Israelarar mot palestinarar.  Framleis treng me vismenn.  Framleis treng me vise menn og kvinner som kan finna ein annan veg, vegen til han som er Fredsfyrsten.

Søndagspreika er ikkje klar enno, men det ser ut til at det går i retning av «Kven er vår tids vise menn og kvinner?»  

mandag 4. mars 2013

Undretur i Guds eiga kyrkje

I dag var ein perfekt dag for ein tur for å meditera over kommande søndags bibeltekstar.  Og turen frå Juv på Godøya og utover mot Alnes vart for meg ein undretur i Guds eiga kyrkje.  Det ruvande fjellet over meg vart for eit par timar til Sinaifjellet.  Medan eg kvilte frå vandringa, og åt nista mi oppe i ei fjellklove, tenkte eg på korleis Gud metta israelsfolket med manna då dei var på si vandring gjennom ørkenen.
"Slik ville han visa deg at mennesket ikkje lever berre av brød, men av kvart ord som kjem frå Herrens munn" (5 Mos 8,3)

Sjøen og Breidsundet nedanfor meg vart ei lita stund til Gennesaretsjøen, der Jesus hadde gått på vatnet etter at han hadde metta dei fem tusen i øydemarka.  No såg eg han der han snakka med folket og sa til dei: "Eg er livsens brød.  Den som kjem til meg, skal ikkje hungra, og den som trur på meg, skal aldri tørsta" (Johs 6,35).

Dette er eit fantastisk område å gå tur i. Litt ulendt er det, men stien er godt merkt utover heile vegen.  Her er flotte fjellformasjonar, som sjøen har gravd ut, kløfter, jettegryter, enorme steinurer som har rast ned frå fjellet.  Her flyg ramn og havørn over deg, og på fjorden ser du fiskebåtane som hentar grøda frå havet.      

onsdag 2. januar 2013

Kristne fengsla i Iran

Italiensk mosaikk, Ravenna 526 (Wikimedia Commons)

I dag såg eg at den iranske pastoren Yousef Nadarkhani var fengsla igjen. I gudstenesta i Valderøy kyrkje 2. juledag brukte eg han som eit døme på at det av og til skjer gode ting også for forfylgde kristne.   På Stefanusdagen ville eg fortelja om korleis det kan vera for kristne i andre land enn vårt eige.  Han som først hadde blitt dømt til døden, vart sleppt fri frå fengselet i haust, og det var jo ein god nyhet.  Men det eg ikkje visste, då eg viste bildet av Nadarkhani på skjermen i kyrkja, var at dagen før var han blitt arrestert igjen.  Han skulle sona dei siste dagane av straffa hans.  Han vart opprinneleg dømt til døden for fråfall, då han klagde over at dei to borna hans måtte lesa frå Koranen på skulen, men dødsdommen hadde blitt omgjort til tre års fengsel. Også mange andre kristne vart arresterte i julehøgtida, skriv Vårt Land.

Når eg les om dette i dag, sit eg og førebur meg til kommande søndags gudsteneste.  Det er “Kristi openberringsdag”, eller “Hellig tre kongars fest”.  I preiketeksten frå Joh 12,42-47 seier Jesus at han er kommen som lys til verda.  Og Johannes skriv at det var mange som trudde på Jesus, også av dei religiøse leiarane, men dei var redde for å vedkjenna seg dette.  Her til lands er det visst også vanskeleg å vedkjenna seg dette.  Vårt Land skriv at det er “flauere å lese Bibelen enn mykporno”.

På denne dagen, der me tradisjonelt feirar at dei vise menn kom frå austerland for å hylla den nye kongen, tenkjer eg på dei kristne i Iran, også kjent som Persia, landet i aust der vismennene kanskje kom frå.   Regimet i dagens Iran reknar kristendommen som ein vestleg religion.  Men kor går grensa mellom aust og vest? Jesus var fødd i Midtausten.  Det blir sagt at då persarane hærtok det heilage landet på 614-talet, øydela dei ikkje fødselskyrkja i Betlehem fordi dei såg mosaikken på golvet.  Der var det avbilda vise menn i persiske klede som kom for å hylla Jesus.  Lat oss be om at dei kristne i dagens Iran også blir spart for meir øydelegging og trakassering. 

søndag 16. september 2012

Lei av regnet?

Det er tida for hausttakkefestar. Mange lurar på om det er noko å takka for – at hausten er her, med sur og kald vind og regn kvar dag. Og kor vart det eigentleg av sommaren?

For andre er det ikkje regnet som er problemet, men sola. Etter sju år i Egypt lovde eg meg sjølv at når me flytta til Noreg igjen, skulle eg aldri klaga på regnet.

I Giske kyrkje i dag skal eg fortelja om ein mann som stoppa regnet i tre og eit halvt år: Profeten Elia. (1. Kongebok 17) Kong Akab hadde opna for heidensk fruktbarhetskult, og Elia ba Gud visa kven det er som eigentleg gjer landet fruktbart. Då slutta det å regna. I mellomtida tok Gud seg av Elia på ulike måtar.

På ein hausttakkefest takkar me Gud for alt han gir oss. Me har meir enn nok. Andre har lite. Korleis kan Gud vera så urettferdig?  Men det er han jo ikkje. For det er nok mat i verda til å brødfø oss alle. Det er me som ikkje klarar å fordela det rett, som me syng i bordverset:

Herre, din jord bærer mat nok for alle, 
takk for den delen du vil vi skal ha.
Lær oss å dekke et langbord i verden, 
som alle kan reise seg mette fra.
Amen, amen.

Herre, vi reiser oss mette fra bordet. 
Takk for de kreftene vår kropp har fått. 
Nye skal sitte ved bordet og spise. 
 Når du får fordele, har alle nok.
Amen, amen.

torsdag 17. mai 2012

Gjev keisaren det som høyrer keisaren til...


Preike 17. mai 2012 i Os kyrkje
Tekstar: 1 Krøn 29,10-14, 1 Tim 2,1-4 og Matt 22,17-22
17. mai og Kristi himmelfartsdag på same dag, det er sjeldan.  Rett nok skjedde det for 5 år sidan, men før det igjen var det gått 79 år, og no er det 79 år til neste gong, i år 2091.
Det er både ein samanheng og ein motsetnad mellom desse to dagane.   Begge dagane handlar om ein konge.   17. mai feirar me grunnlova, me gler oss over nasjonalstaten og fridomen, og me hyller kongen vår.  Kristi himmelfartsdag handlar om at Jesus er konge.  Han som for opp til himmelen og sette seg ved høgre handa åt Majesteten.
Så er det interessant at nettopp i år, om nokre få dagar, på mandag 21. mai, skal Stortinget vedta ei viktig endring i grunnlova vår, når kyrkja sitt forhold til staten skal endrast, og staten løyser opp sitt forhold til den evangelisk-lutherske konfesjonen.  Ein del kristne er bekymra over at Gud på denne måten skal forsvinna ut av lovverket vårt, men eg trur det kjem heilt an på kva me gjer ut av mulighetane i den nye lovteksten. 

«Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.»  Kjende ord av Jesus.  Brukt og misbrukt av mange opp gjennom tidene.  Eit ynda bibelvers for maktglade politikarar som helst vil ha ei tannlaus kyrkje til å kasta glans over festdagar.

Kva kan Jesus ha meint når han sa at dei skulle gi keisaren det som høyrer keisaren til?
No skal ikkje eg gi meg ut for å ha det klare svaret på det som teologane har strevd med gjennom skiftande tider.  Men nokre tankar må det vera lov til å gjera seg for ein einfaldig landsbyprest.

For det første så må me vel kunna seia at det var eit lurt svar på eit umulig spørsmål.  For motstandarane hans ville få noko å klaga han for. Men som vanleg snudde Jesus situasjonen heilt og tok brodden av kritikken.  Elles veit me no at Jesus innordna seg under dei styresmaktene som var, men at han heller ikkje var redd for å tala direkte til dei, slik han gjorde til Pilatus.  "Du hadde inga makt over meg om du ikkje hadde fått han ovanfrå".   

Paulus lærer oss vel noko av det same, at me som hovudregel skal lyda styresmaktene.  I dagens episteltekst blir me oppmoda om å "be for kongar og alle som er i leiande stillingar".  Så det skal me gjera i dag, slik som me pleier i gudstenesta.
Men det Jesus ikkje seier, er at det som har med pengar å gjera, ikkje har noko med Gud å gjera.  Mynten er prega med bildet av keisaren, så den kan han gjerne få.  Men kva er det som høyrer Gud til?

Gjev Gud det som høyrer Gud til
1) Me har høyrt ein bibeltekst frå GT som seier kva som høyrer Gud til.  Ei bøn av David.
          11 Deg, Herre, høyrer stordom til og makt,
          herlegdom, ære og majestet,
          alt som er i himmelen og på jorda.
          Ditt er riket, Herre,
          og du er opphøgd som overhovud over alt.
      12 Rikdom og ære kjem frå deg,
          og du rår over alle ting.
Det er altså Gud som er opphavet til all rikdom.  Dermed er det til sjuande og sist Gud som rår over myntane som keisaren har fått. Til og med det norske oljefondet.

2) Denarmynten var prega med bildet av keisaren. Men kvart menneske er prega med Guds bilde. Kva konsekvensar får det, viss me skal gje Gud det som høyrer Gud til? Betyr ikkje det at alt i livet angår Gud?  At me ikkje kan ha eit skarpt skilje mellom det åndelege og det timelege?

At religion og kultur får konsekvensar for verdiane i samfunnet, det er tydeleg. 
Det vekte naturleg nok oppsikt sist veke då me fekk høyra om levedyktige foster som er blitt lagt til side for å døy. I enkelte andre land veit me at det dessverre er nokså vanleg med selektiv abort basert på kjønn, eller at nyfødde jentebarn blir drept. I vårt eige land var det heller ikkje uvanleg i førkristen tid, at uønska born blei satt ut i skogen for å døy.  Men kor tidleg går eigentleg grensa for når det blir moralsk akseptabelt å drepa born?

Me treng å minna kvarandre om at livet er heilagt, fordi kvart menneske er prega med Guds bilde, både kvinne og mann, både født og ufødt liv.  Skal me gi Gud det som høyrer Gud til, gjeld det framfor alt livet. Og me treng å verna om menneskeverdet frå livet byrjar og til det endar.

3) Kva er det som høyrer Gud til?  Me kan snu litt på spørsmålet:  Kva er det som ikkje høyrer Gud til?  Når det er han som er opphavet til alle ting, han som er konge over alle kongar og han som har sett sitt bilde på oss.  Høyrer ikkje då heile menneskelivet Gud til?

Den lutherske toregimentslæra er ein god måte å skilja mellom ulike maktområde.  Staten har makt på eitt område og kyrkja på eitt område.  Men det handlar ikkje om at Gud berre høyrer til i privatlivet.  Derfor der det godt og naturleg at Gud framleis skal vera med i grunnlova. 
"Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv".  Slik står det i forslaget til ny paragraf 2.
Me kan nok diskutera mykje kva det i praksis vil innebera.  Og meiningane vil vera mange og motstridande om uttrykket "kristen og humanistisk".   Men det som står fast, er at me har ein kristen arv å ta vare på.  Ein arv me har fått frå fedrene og mødrene vår.  Den arven ligg i botn som verdigrunnlaget for lovgjevinga vår.  Gud betyr framleis noko for lova.  

mandag 1. august 2011

Jesus: Like gale å bli sint som å drepa?

Kort samandrag av preika i Os kyrkje søndag 31. juli 2011.

I Bergpreika seier Jesus at det er like gale å bli sint på nokon og skjella dei ut, som å drepa. (Matt 5,20-24). Kan me verkeleg ta han på alvor?

I lys av terrorhandlingane den siste veka, blir det veldig vanskeleg å forstå at det går an å sidestilla det å bli sint, og det å bruka skjellsord mot andre, med det å utføra i praksis slike forferdelege handlingar som å ta livet av andre menneske med kaldt blod.

I preiketeksten i dag (5 Mos 30,11-16) held Moses ein tale til Israelsfolket, der han seier at det ikkje er vanskeleg å halda boda. Det kan virka som han seier det motsette av det Jesus seier i Bergpreika. Når Jesus skjerpar krava slik, er det ikkje akkurat lett å halda lova.

Ikkje for vanskelege?
Det er greitt nok at me klarar å halda bodet om å ikkje slå i hel. Dei fleste av oss klarar det. Men viss det er like gale å bli sint på nokon, som å drepa, kven kan då bli fri frå dommen? Ikkje eg iallfall. Og viss du les meir i Bergpreika, ser du at Jesus skjerpar krava i boda til dei grader. Han gjer det så vanskeleg at det verkar fullstendig umogleg. Kvifor gjer han det?

Vel, eg trur han vil få fram minst to poeng her.
1) Ingen av oss er uskuldige overfor Gud.
2) Viss me vil vera disiplar av Jesus, må me følgja ei åndeleg lov som har ein høgare standard enn lovens ytre bokstav.

Eit religiøst samfunn
Israel på den tida var eit gjennomreligiøst samfunn. Religionen dominerte svært mykje av livet til folk. Og dei religiøse var framfor alt opptatt av å følgja Moselova. Akkurat som i Midtausten i dag, at dei muslimske religiøse er opptatt av å følgja Sharia. Mange pirka på alle mulige detaljar, og rangerte kvarandre etter kor flinke dei var til å halda lova. Men det var ofte lovgjerningar utan kjærleik, så det kunne vera eit kaldt og hatefullt samfunn.

Ingen er uskuldige
Derfor seier Jesus til disiplane sine: De må ha ein standard som er mykje høgare enn farisearane og dei skriftlærde. Elles kjem de aldri inn i himmelriket.
Men det er klart at med ein slik standard, vil alle komma til kort. Og det er nettopp det som er det eine poenget: Alle kjem til kort overfor ein slik målestokk. Ingen kan dømma andre og seia at eg er eit betre menneske enn deg.

Paulus var ein farisear. Han var ein som hadde eit prikkfritt liv etter den normale målestokken. Samanlikna med andre folk, var Paulus ganske så perfekt. Likevel skriv han (Fil 3,3b-11) at han held det for tap. All den vellukka religiøsiteten betyr ingenting for han. Det er ikkje det som fører han til himmelen. Det er det berre Guds nåde i Jesus som gjer.
Her rører me ved kjernen i den kristne bodskapen. Det er Guds ufortente nåde som gjer at me kan bli frelst. Det er ei gåve. For standarden er så høg at ingen av oss når opp. Det er det første poenget. Ingen fortener himmelen. Me kan berre ta imot som ei gåve.

Ein høgare standard
Men så kjem det andre poenget: Jesus meiner faktisk at me skal strekka oss etter ein høg standard i livet. Derfor har Jesu ord i Bergpreika alltid utfordra menneske. Men av oss sjølv kan me aldri i livet klara å etterleva den standarden Jesus set.

Fredag den 22. juli, om ettermiddagen, sat me og høyrde på radioen då dei brått gjekk ut med ei melding om at det hadde vore ein stor eksplosjon i Oslo. Det kunne virka som eit terrorangrep. Det første som slo meg då, var at det var islamske terroristar som hadde slått til. Det var eg ikkje åleine om. I dei første timane etter bombeangrepet, mens dei fleste rekna med at det var islamistar som stod bak, var det ikkje lett å vera muslim i Norge. Mange muslimar blei redde. «No kjem me til å få skulda». Og det skjedde. Me har høyrt om fleire som fekk høyra skjellsord kasta mot seg. Nokre blei banka opp. Kva hadde skjedd dersom det viste seg at det faktisk var islamistar som stod bak terroren? Kva hadde me då fått sjå av hevnangrep? Det er ein naturleg reaksjon. Det er ikkje lett å la vera å bli sint og å komma med skjellsord. Men det er to sider av same sak. Drap byrjar med sinne. Det fortset med skjellsord, før det blir fullbyrda i gjerning. Heldigvis ikkje så ofte, men samanhengen er der. Derfor vil Jesus ikkje nøya seg med at me skal halda oss frå sjølve drapet. Det er lett nok for dei fleste av oss å la vera å slå i hel. Men me skal ha ein høgare standard enn det. Skjellsord og sinne skal me også halda oss frå, seier Jesus.

Ordet er deg nær.
Eg byrja med å seia at det kunne sjå ut som om det Moses sa, stod i motsetnad til det Jesus sa. Er det slik? Moses sa at det var lett å halda lova. Seier Jesus at det er umogleg? Jesus stod ikkje i motsetnad til Moses. Det var dei religiøse ekspertane i si samtid han stod i motsetnad til. Til farisearane og dei skriftlærde. Men han kom for å oppfylla Moselova. Kjærleiken oppfyller lova. Kjærleiken står aldri i motsetning til boda i Moselova, men det er fullbyrdinga av intensjonen i lova.

Eg trur Jesu kjærleik har vore med og inspirert folket vårt sin reaksjon etter terrorangrepet. «Om èn mann kan vise så mye hat, tenk på hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". Det var Helle Gannestad, ei ung jente i Møre og Romsdal AUF, som var den første som sa dette, og sidan har det spredd seg over nettet med rekordfart. Det er tydeleg at det har hatt ein resonnansbotn i den norske folkesjela.

«Ordet er deg nær» seier Moses. Det er derfor han seier det er lett å etterfølgja boda.
«Ordet» er eit anna namn på Jesus. Når Jesus får prega oss, inspirera oss, då vil me få ein indre motivasjon til å oppfylla lova slik Jesus gjorde. Når me blir fylt av Jesu kjærleik, kan me gjera meir enn me trur er mogleg. Då blir det til og med mogleg å visa kjærleik overfor den som hatar oss.

søndag 17. april 2011

Ei gåve til Jesus er aldri bortkasta


Det vart ei fin gudsteneste i ei nokså full Os kyrkje i dag på Palmesøndag. Heldigvis var det mange born som kom i dag, så eg fekk delt ut alle "palmegreinene" til borna. Mellom tekstlesingane laga me til ein liten prosesjon for dei minste borna medan me song "Hosianna, syng for Jesus".

Preika til dei vaksne sleit eg litt med. Det er ikkje alltid ein får tydeleg klarhet i korleis ein skal spissa bodskapen. Her finn eg at twitter kan vera til hjelp. Preika er ikkje ferdig utforma før eg kan spissa bodskapen i ei twitter-melding. Denne gongen vart det slik: "Ei gåve til Jesus er aldri bortkasta".

Preiketeksten på Palmesøndag var frå Johannes 12,1-13.

Her er utdrag frå preika eg haldt i Os kyrkje i dag:

Glede og alvor
Palmesøndagen har ein dobbelthet over seg. Både glede og alvor.
Alvoret handlar om det som me veit skjedde med Jesus berre nokre dagar seinare. Det blir spesielt symbolsk i det Jesus seier om salven som Maria tømer over han. Nardussalve var den dyraste og flottaste salven dei hadde på den tida, ein veldig velluktande salve som dei brukte til forskjellige ting, for eksempel parfyme.

Ei bortkasta gåve?
Eg trur ikkje så mange er klar over kor dyr og kostbar denne salven var. Men det var ein utruleg overdådig og nærmast sløsande ting Maria gjorde. Det forstår me på måten disiplane reagerte på. ”Kvifor vart ikkje denne salven seld for tre hundre denarar og pengane gjevne til dei fattige?” seier Judas. Han syntes dette var bortkasta. ”Tre hundre denarar” – det høyrest ikkje så mykje ut, men når du tenkjer på at ein denar var ei dagsløn, så kan me jo tenkja oss kor mykje det ville ha vore omrekna til norske kroner i dag. Viss ei dagsløn er 1000 kroner, så blir 300 denarar 300 000 kroner. Det er litt meir enn eg ville betalt for ein salve på apoteket.

Samtidig var det ei mørk og trist side ved denne salven. ”Ho har gøymt salven til gravferdsdagen min” sa Jesus. Når nokon var død, pleidde dei å smørja dei inn med velluktande salve før dei la dei i grava. No blei Jesus balsamert med salve før han døydde. Det blei eit varsel om det som skulle skje nokre dagar seinare i Jerusalem. Slik var det både glede og alvor over Palmesøndag den gongen.

På same måten er det i dag. Her hos oss.
De som er her for å døypa borna i dag, eg reknar med at det er glede som pregar denne dagen mest. Håpar det iallfall. De er jo her fordi de feirar borna. Og når me får born, har me verkeleg grunn til å feira. Feira at me har fått dei som ei gåve frå Gud. Det gir oss grunn til å ha ein gledeleg fest.
Samtidig ligg det eit alvor over oss. Borna har eit heilt liv framfor seg. Kva vil dei oppleva gjennom livet sitt? Som me syng i den kjende gamle songen av Åge Alexandersen: ”Mykje lys og mykje varme” – og samtidig veit me at det vil bli ”mange tåra, tunge stunder”.

Dåpen er meir enn ein fest for at me har fått eit barn. Djupast sett er dåpen ei innviing til Jesus, som hans disippel. Og når me lar borna våre bli døypte, så gir me dei til han. Det mest dyrebare me har, det er jo våre eigne liv, og livet til borna våre. Det er noko me kan gle oss over, men det inneber også eit alvor. Å vera ein disippel, inneber å gi seg sjølv til Gud. Det er ikkje alltid like lett. Men bortkasta er det aldri

Kva gir me til Jesus?
Me kan alle stilla oss det spørsmålet: Kva gir me til Jesus? Maria gav det dyraste ho hadde. Salve som var verd ei årsløn. Kunne det ikkje ha blitt brukt til noko betre, spurde Judas. Til dei fattige? Ja. Men ho valde å gi det til Jesus, og han velsigna henne for det valet.

Når me har gitt oss sjølv til Jesus som hans disippel, då er det naturleg at me lar det få konkrete utrykk i at me gir av vår tid, våre evner og våre pengar.

I dag skal me få gi ei gåve til misjonen, til misjonsprosjekta våre i Estland og England. Det er nok nokre som meiner ei gåve til misjon er unødvendig. Dei skal jo “berre” fortelja om Jesus. Kvifor ikkje heller gi til dei fattige? Det blir som når Maria berre tømte salven ut over føtene til Jesus, i staden for å selja det og gi pengane til dei fattige. Men det er slik at når eit menneske får høyra om Jesus av misjonærane, og blir kjent med Jesus på den måten, og blir ein ekte disippel, fører det også i neste omgang til at dei begynnar å bry seg med dei fattige. Fordi Jesu kjærleik driv oss.
Og Judas var jo eigentleg ikkje interessert i dei fattige. Han brukte det berre som ei unnskyldning, for han tok av kassen, står det i teksten vår.

Aldri bortkasta
Det å gi til Gud og gi til misjon er ikkje bortkasta. Det er som lukta av den dyre salven til Maria, som breier seg ut i heile rommet og i heile verda. Slik at alle skal vita om Jesus, han som ikkje berre døydde og vart gravlagd, men som også stod opp igjen. Og det gir oss verkeleg grunn til å feira påske og ropa Hosianna for kongen vår.

lørdag 29. januar 2011

"Kvifor er de så redde?" Matt 8,23-27

Eg må innrømma at dei siste dagane har min oppmerksomhet vore meir retta mot Egypt og stormen som rasar i gatene i Kairo, enn mot Gennesaretsjøen og stormen som Jesus og disiplane fekk over båten sin. Eg har mange venner i Egypt, og ber om at dei må vera trygge midt i stormen.

”Kvifor er de så redde?” sa Jesus. For nokre dagar sidan, då protestane byrja i Kairo, sa dei på nyhetene at no hadde egyptarane overvunne frykten sin. Dei var ikkje lenger redde for politiet og styresmaktene.

Frykten for styresmaktene har nemlig vore stor i Egypt. Mubarak har styrt landet med jernhand i 30 år, og folk har ikkje våga å seia kva dei meiner. Politiet har vore kjent for sin brutalitet, og det å bli banka opp på politistasjonen var ikkje noko uvanleg. For eitt år sidan fortalde ein venn av meg om korleis han hadde blitt henta av politiet heime i sin eigen leilighet ein dag. Dei hadde banka han, slått han så han knekte foten, og latt han ligga igjen på gata. Ein taxisjåfør i Kairo sa ein gong til meg at han ikkje var redd for noko, utanom Gud. Det var litt tankevekkande synest eg. Men det har ikkje vore den haldninga som har prega det egyptiske samfunnet.

Men denne siste veka var det som om ein demning brast. Folk overvann frykten for regimet, dei sprang mot politisperringane og tvang presidenten til å innføra forandringar.

Bibeltekstane som me skal lesa i kyrkja i morgon, (4. søndag etter Kristi openberring) dei har det til felles at dei handlar om å vera redd og motlaus, men at Gud er større enn alle våre prøvelsar. Og akkurat som demninga av frykt brast i Egypt, så håpar eg at me kan overvinna vår frykt og vår motlaushet, uansett kva prøvelsar me møter, og sjå kor stor Gud me har med oss.

I morgon preiker eg i Nore Neset kyrkje i Os. God søndag!

onsdag 12. januar 2011

Vinunderet i Kana


Legg du merke til alle Guds under i kvardagen? Denne veka jobbar eg med teksten i Johannes 2,1-11, der Jesus openberrar herlegdomen sin for disiplane, så dei trudde på han.

Gjennom nettstaden "The Text This Week", som forresten kan anbefalast, kom eg over eit interessant perspektiv på Jesu under, i noko som kyrkjefader Augustin skreiv: (Traktat VIII, kapitel 2, 1-4):

"Underet til vår Herre Jesus Kristus, der han gjorde vatn til vin, er ikkje så underfullt for dei som veit at det var Gud som gjorde det. For han som lagde vin den dagen i bryllaupsfesten, i dei seks vasskara som han baud dei om å fylla med vatn, han gjer dette kvart år i vindruene. Det som tenarane fylte i vasskara, blei gjort til vin av Herren. På same måten blir det som kjem ned frå skyene, gjort til vin av den same Herren. Men dette undrar me oss ikkje over, fordi det skjer kvart år. Fordi det skjer så ofte, er det ikkje lenger underfullt.

Likevel er dette underet meir verdt å tenkja over enn det som skjedde i vasskara. For kven kan tenkja over Guds gjerningar, som han styrer og ordnar heile verda med, utan å bli forundra og overvelda av det underfulle? (...) På same måten som me undrar oss over det som mennesket Jesus gjorde, lat oss også undra oss over det som Jesus Gud gjorde. Av Jesus Gud er himmelen skapt, og jorda, havet...alle desse tinga som me kan sjå med augene vart skapte av Jesus Gud."

lørdag 25. desember 2010

Kvit jul

Kvart år har eg som prest den same utfordringa: Å finna ein ny vinkling på den gode, gamle julebodskapen. Det er vanskeleg å forkynna i julehelga, fordi tekstane er så kjende. I år også gjekk eg lenge utan å ha ei klar "spissing" av bodskapen, men så fekk eg hjelp av Knut Grønvik, som for tida er prest i Korsvei. Han har skrive ei andaktsbok som heiter "Alle dager". For ein av dagane i desember hadde han ein andakt om "kvit jul". Han tok utgangspunkt i Jesaja 1, der det står at syndene våre skal verta kvite som snø. På ein festdag som julafta, følte eg ikkje at eg kunne ta så hardt i som Knut Grønvik gjorde, for han er ganske så utfordrande, men hovudideen hans sette meg på sporet. Og andakten hans er med dette tilrådd til alle.

Her er preika på julaftan 2010 i Os kyrkje:

Så blei det kvit jul i år og.
Kvart år høyrer me Bing Crosby synga om det: I'm dreaming of a white Christmas. Her på Vestlandet er me meir vane med "wet Christmas". Ikkje alle opplever den kvite jula like positivt: I Europa har snøen skapt store problem på flyplassane. Det er ikkje berre Maria Mena som vil gå "Home for Christmas". Tusenvis av passasjerar har venta i dagevis på å komma seg heim til familie og venner.
Men det er jo kjekt med snø til jul då. Alt det gøye me kan gjera i snøen! Laga snømann, og snøhole, gå på ski og renna på akebrett.

Uttrykket "kvit jul" kan bety mange ting
Eg var ein tur borte på Flåten [kjøpesenteret] på tirsdag: Der var det nokre ungdommar som hadde ein stand med slagordet "Kvit jul" og då meinar dei ei julefeiring utan alkohol. Fleire rusorganisasjonar har ein kampanje for å gi borna ei rusfri julefeiring. Det er dessverre slik at tusenvis av born i landet vårt kvir seg til jul fordi dei er redde for kva foreldra deira skal finna på når dei får eit glas for mykje. Borna treng ei "kvit jul", ei jul som ikkje blir øydelagt av alkohol. Og det var det ikkje vanskeleg å skriva under på.

Jula er heldigvis ikkje ei "kvit" feiring.
Og då meinar eg at jula ikkje er ei feiring for den kvite delen av verda. Me kan vel lett få følelsen av at jula er ei europeisk eller amerikansk feiring, der nissen og reinsdyra hans er viktigare enn barnet i krybba, og der våre gåver til kvarandre blir viktigare enn kva me gir til han som faktisk har bursdag.
Ikkje alle moderne juleskikkar har så mykje med den eigentlege bodskapen å gjera. Heldigvis er jula ikkje ei kvit feiring, men ei fargerik og internasjonal feiring.

Heile verda rettar augo sine mot Betlehem i natt, der eit jødisk barn vart født, i ein liten by som ligg i krysningspunktet mellom Afrika, Asia og Europa. Og han som blei lagt i ei krubbe, blei til velsigning for alle folkeslag.

Gud vil likevel gi oss ei kvit jul
Det har gått eit år sidan sist jul, og me har gjort mykje, sikkert både godt og gale. Eg veit ikkje om julenissen har slutta med å spørja om me har vore snille. Han gjorde iallfall det før i tida. "Har du vore snill gut i år, då?" "Ja... kanskje ikkje alltid..."

Tenk om livet vårt dette året var som spor i snøen. Og alt me har gjort var synleg for alle. Og så kom nysnøen og dekka over det. Alt blir så fint og reint når snøen lavar ned.

Det står noko om det i Bibelen. Gud har lova oss ei kvit jul: Profeten Jesaja: "Kom, lat oss gjera opp vår sak, seier Herren. Om syndene dykkar er som purpur, skal dei verta kvite som snø; om dei er raude som skarlak, skal dei verta kvite som ull" (Jes 1,18).

På den måten er det godt med ei kvit jul. Me kan få begynna heilt på nytt. Me kan setja nye spor i snøen, og me kan velja kva retning dei spora skal gå.

"I dag er det fødd dykk ein frelsar", sa engelen til gjetarane på markene utanfor Betlehem. At Jesus er vår frelsar, det betyr at han vil ta bort syndene våre og setta oss på rett kurs.

Og ein ny kurs treng me nok. At det er kvit jul og kaldt ver i Europa akkurat no, betyr til dømes ikkje at klimakrisa er over. Når me ser heile jorda vår under eitt, er det likevel slik at gjennomsnittstemperaturen held fram med å stiga. Og skal me ha håp om å unngå katastrofale endringar i klimaet vårt, må me endra vanane våre, og finna bærekraftige måtar å bruka ressursane på.

Og ser me rundt oss i verda, ser me at det framleis er det mykje urett. Framleis er det millionar som lever i djup fattidom og naud. Men framleis er det mogleg å vera med og gjera noko med det. I dag går takkofferet til Kirkens Nødhjelp: Ein av dei tinga dei gjer: Prøver å hjelpa menneske som merkar klimaendringane på kroppen. Nokre land har flaum, andre tørke. I Tanzania bur for eksempel nokre born saman med besteforeldra sine. Dei har fått hjelp til å låna litt pengar for å investera i ein liten grønsakhage og ein grisebinge, og slik klarar dei seg på sin enkle måte.

Englekoret sang om fred på jord. Det kan det bli, når me tar imot fredsfyrsten. Når Gud gir oss ei kvit jul. dekker over dei gamle spora og sender oss ut for å trakka heilt nye spor i snøen.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande,
som var og er og vera skal éin sann Gud
frå æve og til æve.
Amen

lørdag 6. november 2010

Skal me ikkje til himmelen?

”Det kristne håp dreier seg ikke om å komme til himmelen, men at himmelen skal komme til oss. Da skal det bli en ny jord, hvor rettferdigheten bor”. Slik står det på omslaget til ei gammal bok av Erling Utnem. Eg tørka støv av boka ”Visst skal jorden bli ny” for nokre veker sidan, og er blitt fascinert av det han skriv. Boka las eg første gongen i 1987 då ho var ny, men seinare har ho blitt ståande i ei hylle eller lagra i ei eske.

Søndag er det helgemesse, og i kyrkjene våre skal me minnast spesielt dei som er gravlagde det siste året. Mange stader er det blitt tradisjon å setja ut lys på gravene for å visa at me tenkjer på våre kjære, som no er i himmelen. Eller – er dei ikkje i himmelen? Skal me ikkje møta dei igjen når me døyr? Kva skjer eigentleg med oss når me døyr? Skal me sova i gravene heilt til den dagen Jesus kjem tilbake, eller går sjela vår heim til himmelen?

I kyrkja brukar me ofte altarringen som bilde på kyrkja: Den halve ringen som me ser, er den synlege kyrkja, og den andre halvparten er dei kristne som levde før oss, og som no er i himmelen. Og i nattverdliturgien seier me at ”di kyrkje i himmelen og på jorda prisar namnet ditt med samrøysta lovsong”. Korleis kan dei prisa Guds namn viss dei ligg i gravene? I salme 6,6 står det jo ” For ingen av dei døde kjem deg i hug. Kven prisar vel deg i dødsriket?”

Det ser ut til at det meste av det Bibelen skriv om håpet vårt for livet etter døden, handlar om at me skal stå opp frå dei døde. Det er også det me seier i truvedkjenninga, i tredje artikkelen: ”Eg trur på…oppstoda av lekamen og evig liv”, eller som det står i den nikenske truvedkjenninga: ”Vi…ser fram til oppstoda av dei døde og eit liv i den komande verda”.

Samstundes er det nokre stader i Bibelen der det kan sjå ut som at sjela til dei truande går til Gud når dei døyr. Når Jesus diskuterer med saddukearane – dei som ikkje trudde på oppstoda – minner Jesus dei om at Herren kallar seg ”Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud”, og at han ikkje er ein Gud for døde, men for levande. ”Dei lever alle for han.” (Luk 20,38). I likninga om den fattige Lasarus og den rike mannen (Luk 16) er dei begge medvitne om kvarandre, men på kvar sin stad i dødsriket. Frå krossen seier Jesus til den eine røvaren at ”i dag skal du vera med meg i Paradis”. Paulus skriv i Filipparbrevet (1,23) at han ”har hug til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre”. Ein annan stad seier han at ”vi vil heller flytta bort frå lekamen og heim til Herren” (2 Kor 4 og 5). Det kan dermed sjå ut som om Bibelen lærer både om at sjela først kjem til himmelen, og så blir sjela gjenforent med kroppen når Jesus kjem tilbake og dei døde står opp. Eller?

Erling Utnem, som var biskop i Agder frå 1973 til 1983, var kjent for å vera tydeleg evangelisk og konservativ kristen med eit sterkt sosialetisk engasjement. Engasjementet for rettferd og etikk vart styrkt av at han trudde at himmelen skulle komma til jorda, og ikkje at me skulle komma til himmelen. Han diskuterer alle desse skriftstadene som eg nemner ovanfor, men kjem fram til at døden kan reknast som ein søvn som varer til Jesus kjem tilbake.

Eg veit ikkje heilt kva eg skal tru. Det viktigaste for meg er at når eg døyr, så er eg i Herrens hender, anten han tar vare på meg mens eg ”søv”, eller eg skal få gle meg i hans nærleik medan eg ventar på oppstoda.

Å lesa boka til Utnem på nytt i haust har uansett gitt meg eit nytt perspektiv på det kristne håpet. Trua på at Gud ein gong skal gjenskapa denne jorda har komme meir i framgrunnen igjen. Det må jo få konsekvensar for korleis me forheld oss til skaparverket. Me ber jo kvar dag i ”Fader vår” om at Guds rike må komma hit til oss, og at hans vilje må råda på jorda, slik som i himmelen.

mandag 4. oktober 2010

Levande steinar

Eg skulle hatt eit bilde av konfirmantane som deltok i gudstenesta på "5-aren" i Os kyrkje i går. Dei illustrerte preiketeksten frå 1 Peters brev 2,4-10, der Peter seier at me skal vera levande steinar som blir oppbygde til eit åndeleg hus. Konfirmantane bygde ei kyrkje med kroppane sine. Nokre var søyler, andre var veggjer og tårn, og med løfta hender laga dei eit tak.

Her følgjer utdrag av preika:

Å vera kyrkje er minst like viktig som å gå i kyrkja.

Me har nettopp feira at kyrkja vår her i Os er 140 år gammal. Mange ville opplevd det vondt om kyrkja brann ned, slik det skjedde i Kopervik. Likevel ville ikkje kyrkja i Os vore borte. “Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller”, skreiv Grundtvig i den gamle salmen. Det er ikkje først og fremst bygningen som er kyrkja. Kyrkja er laga av levande steinar.

I Det gamle testamentet ser me korleis tempelinstitusjonen utviklar seg frå dei enkle altara som patriarkane bygde, via det flyttbare tabernaklet i ørkenen, til det store, flotte tempelet i Jerusalem. Dette var heller ikkje varig. To gonger vart tempelet lagt i grus, siste gong i år 70 e. Kr. Nokre år før denne siste, store katastrofen, hadde Peter skrive til dei kristne kyrkjelydane (dei kristne hadde jo ikkje lenger tilgang til tempelet): "Kom til han, den levande steinen, som vart vraka av menneske, men som er utvald og kosteleg for Gud. Ver de òg levande steinar. Bli oppbygde til eit åndeleg hus, til eit heilagt presteskap, og ber fram åndelege offer, som Gud tek imot med glede, ved Jesus Kristus" (1 Pet 2,4-5).

Korleis byggjer me eit tempel av levande steinar her i Os?

”Kom til han, den levande steinen”
Det byrjar med at enkeltpersonar kjem til Jesus. ”Kom til han, den levande steinen”, står det. Kyrkja blir berre bygt opp av at enkeltpersonar blir frelst og kjem til Jesus, han som blir kalla den levande steinen, og hjørnesteinen i tempelet.

Struktur
Korleis blir me bygde opp til eit åndeleg hus? Eg trur det skjer best når me har eit samspel mellom storsamlingane i gudstenesta, mindre, nærare fellesskap, og heimane våre.

Eit hus må ha ein struktur. Det må ha ein plan, elles blir det berre ein haug med bygningsmateriale, eller lause steinar som ligg slengt rundt omkring. Heldigvis er Herren ein god arkitekt, og han byggjer kyrkja si etter ein god plan og set oss inn i ulike sosiale fellesskap. Og strukturen er desse fellesskapa som me finn i ulike former. Gudstenesta er ein type fellesskap. Familien er ein annan. Og så er det ulike andre grupper me er ein del av – bibelgruppe, misjonsforening, bønnegruppe, husfellesskap – me har veldig mange forskjellige namn på det. Men det er gjennom desse strukturane me blir oppbygde til eit åndeleg hus. Kanskje me kan tenka på dei ulike fellesskapa som rom i huset.
La oss ta for oss desse ulike romma:

Gudstenesta
Det er mange meiningar om korleis gudstenesta skal vera. 5-aren blei vel starta i si tid fordi ein ønskte ein form på gudstenesta som var annleis enn 11-gudstenesta.
Men uansett kva form me har på gudstenesta, så skal gudstenesta vera ein stad der me ”ber fram åndelege offer”, som det står i det bibelverset i 1. Peters brev. Kva tyder det?
Peter hadde ofringane i tempelet som bakgrunn for det han skreiv. Me er vande til å tenka at Jesus er Guds offerlam. Jesus vart ofra som Guds lam, for syndene våre. Derfor er det ikkje behov for fleire syndoffer. Han er ofra ein gong for alle.

Likevel skriv Peter at me skal ”bera fram åndelege offer”. Paulus skriv om det same, i Romarbrevet 12,1: Der står det at me skal ”bera fram kroppen dykkar som eit levande og heilagt offer”. Det handlar om at alt me gjer med kroppane våre, skal vera til glede for Gud, og tena til oppbygging. Det handlar om at me ikkje skal skitna til kroppane våre med synd, og det handlar om å gjera kroppane våre tilgjengelege for Gud med alt me er og har, både i praktisk arbeid og nestekjærleik. Og når me er samla til gudsteneste, så handlar det om å bruka kroppane våre til Guds ære, anten det er at me spelar musikk for han, at me syng for Gud, eller at me deltar i bønn, bibellesing eller andre ting.

Gudstenesta er ikkje først og fremst for meg, men for Gud. Gud møter meg, sant nok. Han møter meg i ordet sitt, han tener meg med sakramenta, i dåpen og i nattverden, og gir meg sin nåde, men me må få fokuset der det høyrer heime, nemlig i møte med Gud. Me er her for å bera fram åndelege offer til han som har frelst oss, han som har gjort oss til levande steinar og som er med på å bygga sitt tempel.

Eg trur det er viktig at me diskuterer forma på gudstenesta. Eg trur det er viktig at forma på gudstenesta er tilpassa den tida me lever i og dei menneska som kjem, og derfor må me fornya oss. Alt treng ikkje vera slik det var for hundre år sidan eller 1700 år sidan. Men perspektivet må vera der: I gudstenesta ber me fram offer som Gud skal ta imot med glede.

Familien
Kor mange prestar er det i Os?
3? Det er berre dei som er offisielt tilsette i Os kyrkjelyd. Elles er det fleire andre med presteordinasjon, pensjonistar o.a. Men eigentleg burde me hatt minst 3000 prestar i Os - eller kanskje 16-17000. “Alt som har krope ut av dåpen, kan rosa seg av allereie å vera via til prest, biskop og pave”. Alle som er døypte, er ordinert til presteteneste.

Dette handlar om “det allmenne prestedømme”. Sjølv om me har ei ordning med at nokre av oss har ei særskilt teneste som prest, betyr ikkje det at me er spesielle i forhold til andre menneske. Alle kristne er prestar for Gud.

Derfor sa Martin Luther noko anna og, når han underviste om familien sin rolle: "Foreldra er apostlar, biskopar og prestar for borna sine, for det er foreldra som gjer dei kjende med evangeliet". Alle som er foreldre har eit kall til å vera prest for borna sine.
I GT står det om Job at han ofra brennoffer for borna sine kvar gong dei hadde hatt fest. ”Han stod opp tidleg om morgonen og bar fram brennoffer for kvar einskild av dei. For han tenkte: ’Kanskje har sønene mine synda og spotta Gud i sitt hjarta’ ” (Job 1,5). Han tok åndeleg ansvar for familien sin. Job var prest for familien sin.

Det er viktig at fedrane er prestar for familiane sine. Mødrene og, men i dag er det fleire mødre enn fedre som tar åndeleg ansvar for borna. Heimen er ei lita kyrkje. Der er dåke prestar for familien dåkas. Eg seier ikkje at det alltid er like lett, og eg har slett ikkje alltid fått det til sjølv heller, sjølv om jobben min er å vera prest. Men eg trur det er viktig at me ikkje berre går i kyrkja, men at me er kyrkje der me er, både helg og kvardag.

Grupper
Dei siste åra har det vore mange forsøk på å organisera kyrkja på nye måtar. Den gode gamle soknestrukturen med geografiske kyrkjelydar har jo eksistert sidan middelalderen. Det er ikkje sikkert det er den einaste måten kyrkja skal organiserast på.

I England har dei noko dei kallar ”Fresh expressions of Church”. Med støtte frå biskopane prøver ein å finna nye måtar å samlast på. Ein plass er det kanskje forretningsfolk som har sitt viktigast gudstenestefellesskap midt i veka. Ein annan plass er det foreldre og born som møtest til uformelle gudstenester der leik er ein viktig ingrediens. Andre gonger er det studentar som kjem saman og feirar gudsteneste i den lokale puben. Her hos oss har me jo liknande ting – for nokre er Familiesamlingane i Nore Neset aktivitetshus ein del av rytmen i det åndelege livet. Det og er kyrkje, sjølv om me møtest i ein gymsal og prestekjolen er erstatta av treningsdrakten.

I det siste nummeret av Agenda 3,16 stod det om eit nettverk av huskyrkjer på Jæren. ”Bedehuskirken” kallar dei seg. Der samlar dei seg i større og mindre fellesskap i heimane, og kvar heim har ein huspastor, eller to viss det er eit ektepar. Ganske radikal måte å tenkja kyrkje på, der relasjonsbygging og disippelskap er viktigare enn offisiell kyrkjemedlemskap.

For vår eigen del trur eg at eit samspel mellom familie, gudsteneste og små grupper er den beste vegen å gå. Eg trur me treng både gudstenesta, bevisste familiar og smågrupper som går ut over familien. Me treng ein plass der me kan veksa og bygga kvarandre opp som kyrkjelyd. Ein plass der me er så trygge på kvarandre at nådegåvene kan veksa fram. Ein plass der me alltid kan invitera nye inn, så gruppa kan veksa og kyrkjelyden kan bli større. Ein plass der dei levande steinane får ein funksjon, slik at me blir bygde opp til eit åndeleg hus, der me kan vera prestar og bera fram oss sjølve som åndelege offer.

mandag 9. august 2010

"Dåke lyge, dåke prestar!"

"Dåke prestar, dåke står i kyrkja og lyg kvar søndag, dåke". Det var eitt av søskenbarna mine som sa dette i sommar då me sat og drakk kaffi heime hos mor mi. Han fortalde meg om ein gammal original han kjende som hadde truffe nokre prestar på ferja ein dag. "Kva tid er det me lyg, då?" hadde ein av prestane spurt. "Jo, dåke seier 'meg, arme syndige menneske'. Det står jo i Bibelen at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og då kan me ikkje vera arme og syndige". Kva prestane på ferja svarte på dette, det veit eg ikkje, men på søndag som kjem, skal me lesa tre forskjellige svar frå Bibelen. Jesus fortel ei likning om to søner som får ein jobb å gjera av far sin. Den eine seier nei, men angrar og gjer jobben likevel, medan den andre seier ja, men går ikkje. Apostelen Johannes skriv i det første brevet sitt at "seier vi at vi ikkje har synd, då fører vi oss sjølve vill". Og i preiketeksten, frå Salme 32,1-5, seier David: "Så lenge eg tagde, tærtest eg bort."

Desse tekstane har eg å arbeida med denne veka. Tankar og idear tar eg imot med takk!
I går var eg på Austevoll og hadde gudsteneste i kyrkja på Storebø. Kjekt å komma litt rundt og sjå korleis dei har det andre stader i Midhordland prosti.

onsdag 4. august 2010

Kven skulle vi gå til?

"Herre, kven skulle vi gå til?" Slik byrja Peter svaret han gav til Jesus på vegne av dei tolv disiplane. Dei var blitt utfordra på om dei også ville gå bort, slik mange av dei andre disiplane hadde gjort. Denne veka arbeider eg med preiketeksten for kommande søndag (Joh 6,66-69).

Kven går nordmenn til når dei blir borte frå kyrkja? I Norge har me fritt val på øvste hylle, også når det gjeld religion. Sjølv om fleirtalet blir døypt, lærer borna om alle religionar på skulen, og er forvirra om kor dei sjølve høyrer til. Kanskje islam eller buddhisme er like bra, eller kanskje betre? Og kva er eigentleg skilnaden mellom Jesus, Muhammed og Buddha?

Offisielt blir dei fleste verande i kyrkja, og ingen er meir kristne enn nordmenn når me skal gravleggjast. Men kva trur me på, eigentleg? Ifølge ei religiøs undersøking av Eurobarometer i 2005 (), seier 32 % av nordmenn at dei trur på ein gud, medan 47 % svarar at dei trur på ei eller anna åndeleg kraft. Norge ligg langt nede på denne skalaen over gudstru, litt over Danmark og Sverige. I den andre enden av skalaen finn me den katolske øystaten Malta og det muslimske Tyrkia, der 95 % seier dei trur på ein gud. Det er tankevekkande at nokre av dei rikaste landa i Europa har lågast prosentdel som trur på Gud. Kanskje materialisme er den største religionen i Norge?

I Os stilte me forresten eit liknande spørsmål til konfirmantane mot slutten av konfirmanttida. Me spurde dei om lag 170 ungdommane - anonymt - om dei trur på Gud. Halvparten svarte at dei trudde før dei begynte som konfirmantar, og at dei framleis trur. Ein fjerdedel svarte at dei begynte å tru i løpet av konfirmanttida. Dette er svar som gir grunnlag for optimisme. Utfordringa blir å gi eit innhald til denne trua, "så dei kan verta verande hjå Kristus" som me seier det i dåpsliturgien.

tirsdag 3. august 2010

"Vil de og gå bort?"

Jesus hadde uttalt seg provoserande til folkemengda, og mange av disiplane slutta å følgja Jesus. No stiller han spørsmålet til dei tolv: "Vil de og gå bort?" Denne veka jobbar eg med preiketeksten for kommande søndag, som er Johannes 6,66-69.

Jesus opplevde at fleirtalet av jødane forkasta bodskapen hans. Etter oppstoda, derimot, vaks flokken av disiplar, først mellom jødane og seinare mellom "heidningane", dvs dei andre folkeslaga. I dag er situasjonen i Norge litt lik den Jesus opplevde. Det har vore store folkemengder som har fylgd Jesus. No, derimot, er det få som går regelmessig til gudsteneste. I gruppa mellom 18 og 30 år er det forsvinnande få som går i kyrkja. Det bør få oss til å stilla ein del spørsmål. Kvifor går folk bort frå kyrkja? Går dei samstundes bort frå Jesus? Kva kan me gjera for å engasjera dei som forsvinn frå kyrkja?

Rettar me blikket ut i verda, er situasjonen heldigvis ein annan. Det er lenge sidan Europa var det kristne kontinentet. Mens kyrkjene i Europa går tilbake, veks dei i resten av verda, særleg i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Kvifor? Kva kan me læra av dei kyrkjene som veks?

Eg fann ei interessant nettside medan eg arbeidde med desse spørsmåla i dag. WhyChurch.org ser på dette frå eit engelsk perspektiv.

søndag 25. juli 2010

Ei fundamentert tru

Det ser ut til at Jesus vil at me skal vera fundamentalistar. Iallfall seier han at me må ha eit godt fundament for livet vårt og bygga huset vårt på fjell.

Nedanfor følgjer preika i Os kyrkje 25. juli 2010, med utgangspunkt i Matt 7,21-29

Ordet "fundamentalisme" er ikkje så populært i dag, for me assosierar det med muslimske sjølvmordsbombarar og terroristar, som dei som skaut og drepte to prestar i Pakistan nylig. Men det er jo ein feil bruk av ordet.
Opprinneleg blei ordet fundamentalistar brukt om konservative kristne i Amerika som ville halda fast ved ein del grunnleggande prinsipp ved den kristne trua. Seinare er det blitt brukt om konservative grupper i alle religionar, og no altså mest i forbindelse med terroristar, og det er jo synd at ordet er blitt ødelagt slik. For det å ha eit godt fundament, ei god grunnvoll for trua vår og livet vårt, det er jo viktig.

Eit godt fundament er viktig"
Gi meg eit fast punkt, og eg kan flytta heile jorda!" Arkimedes, den greske filosofen og matematikaren som levde eit par hundre år før Kristus, er kjend for mange ting. Han sa mellom anna desse orda. Han snakka om vektstongprinsippet. Og alle som skal flytta tunge steinar, veit at viss du har eit spett og eit fast punkt å støtta spettet mot, så kan du flytta på steinar som du aldri hadde klart å løfta med berre armane. "Gi meg eit fast punkt, og eg kan flytta heile jorda!"
På ein måte kan du seia at dette skjedde med disiplane til Jesus. Dei var ikkje mange, og dei var ikkje sterke, men dei hadde eit fast punkt i trua på Jesus, og med det faste punktet rokka dei ved grunnvollane til sjølvaste Romarriket, den sterkaste makta i verda på den tida. Og den kristne kyrkja har endra heile verda - på godt og på vondt - opp gjennom historia.

For kong David i det gamle Israel er det Gud som er hans faste punkt. I fleire salmar tar han det opp. Salme 62,8: "Mi frelse og mi ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell, eg flyr til han".

Og Jesus brukar bildet om det faste fjellet når han skal forklara kor viktig det er at me ikkje berre lyttar til orda hans, men at me faktisk rettar oss etter dei og.
Det må vera forferdeleg å oppleva at flom eller jordras tar hus og heim frå deg, og kanskje til og med folk og. Me har opplevd det her til lands nokre gonger. No er det fem år sidan det store raset i Hatlestad terrasse. Og denne veka har me sett nokre få glimt av den store flomkatastrofen som skjer i Kina no. Når det ikkje skjer i Europa eller i USA er det jo ikkje så interessant nyhetsstoff for oss nordmenn virkar det som. Men det var skremmande bilde. Me fekk sjå korleis store betonghus berre blei tatt av vannmassane og raste ut som om dei skulle vore bygde av lego. Og det blir rapportert om at meir enn ein halv million hus er blitt øydelagde av flommen, og millionar av menneske er blitt huslause.

Dette vart for meg ein skræmande realistisk illustrasjon av det bildet Jesus brukte når han var i ferd med å avslutta Bergpreika si. Og me kan alle stilla oss det same spørsmålet: Korleis har du fundamentert livet ditt og trua di når den store stormen kjem? Vil byggverket halda, eller vil alt kollapsa?

Kva er fundamentet for vår tru?
Jesus er tydeleg på kva trua vår må vera fundamentert på: Det er hans ord, og spesielt dei orda han nettopp har talt, nemlig det han har sagt i Bergpreika, som me finn gjengitt i Matteus-evangeliet kap 5, 6 og 7. Den kloke mann, seier han, det er den som høyrer orda hans, og som set orda hans ut i praksis.

Kva betyr det for oss i dag?
Dette er jo både ein sterk advarsel og ei utfordring til alle som vedkjenner seg til den kristne trua. Først ein advarsel til alle som stiller seg fram som profetar - prestar, predikantar, forkynnarar og andre - om at ein dag vil det komme ein storm. Ein dag vil det komma eit oppgjer med alt som er falskt. Og den dagen risikerer me å bli stengt ute frå fellesskapet med Gud. "Eg har aldri kjent dykk. Gå bort frå meg, de som gjer urett!"
Dette legg eit sterkt alvor over den offentlege tenesta med Guds ord, at me ikkje berre må ha ein fin fasade og ei tilsynelatande vellukka teneste, men at me faktisk må leva slik me lærer - eller rettare sagt: etterleva dei orda som Jesus lærer.
Og så er det ei utfordring for oss alle, uavhengig av kva slags teneste me har, om å ta Jesu ord på alvor.
Kva betyr det for oss å bygga på fjell i dag? Som enkeltpersonar, som samfunn og som kyrkjelyd?

Kva betyr det for oss som enkeltpersonar?
Er det verkeleg mogleg å leva med Bergpreika som rettesnor? Er ikkje det Jesus seier i denne talen berre overdrive, slik at me skal innsjå at me er syndarar og treng Guds nåde alle saman?
Det er sant at Bergpreika har overraska dei fleste som les henne. Og eg vil tru at dei fleste som samanliknar sitt eige liv med dei utruleg høge krava som Jesus stiller, dei vil innsjå at dei ikkje held mål. Ta for eksempel dette med drap og vreide (Kap 5,21ff)
De har høyrt det er sagt til fedrane: "Du skal ikkje slå i hel. Den som slår i hel, skal vera skuldig for domstolen." Men eg seier dykk: Den som blir sint på bror sin, skal vera skuldig for domstolen, og den som seier til ein bror: 'Din tosk!' skal vera skuldig for Det høge rådet, og den som seier: 'Din gudlause narr!' er skuldig til helvetes eld.
Er det i det heile tatt eit einaste menneske på jord som ikkje må seia seg skuldig etter ein slik standard?

Så det er nok sant at orda er meint å få oss til å innsjå at me alle er syndarar og treng Guds nåde. Og dermed kan me seia at me alle må grunnfesta trua vår i Jesus, han som gjer kvar av oss rettferdig, ikkje på grunn av gjerningane våre, men på grunn av Jesu blod. På grunn av det han gjorde for oss.
Men når det er sagt, så er det ingenting i Bergpreika som skulle tilseia at Jesus ikkje meinte det han sa Og han avsluttar heile talen sin med å seia kor viktig det er at me faktisk tar han på alvor, at me faktisk set orda hans som ein fast grunnvoll for trua vår og livet vårt. Men til det treng me hjelp frå Den heilage ande, for utan hans kraft kan me ingenting gjera.

Det norske hus
Kva betyr det for oss som samfunn å bygga huset på fjell?
Huskar de uttrykket "Det norske hus"? Det var Torbjørn Jagland som lanserte det uttrykket den gong han blei statsminister, i 1996. Det var eit fengande uttrykk, men Jagland fekk jo mykje mediekritikk i den tida han var statsminister, og det slo liksom aldri heilt an. Det blei nesten som månelandinga til Stoltenberg.
"Det norske hus" skulle vera eit uttrykk for verdifellesskapet i samfunnet vårt. Grunnmuren skulle vera verdiskapinga, dvs. økonomien, og så var det då søyler for viktige sider ved samfunnslivet.
Det er ikkje vanskeleg å vera enig i at økonomien er vesentleg for eit samfunn. Kanskje så viktig at det kan stå for sjølve grunnmuren. Men det som blir det avgjerande spørsmålet er: Kva står grunnmuren på? Er det grunnlagt på grådighet, på egoistisk sjølvhevding, eller er det grunnlagt på eit ønske om å bygga eit samfunn i fellesskap? Og det me dessverre ser i samfunnet vårt i dag, er jo at mens mange blir rikare og rikare, så blir fellesskapet fattigare og fattigare.
Mot dette seier Jesus i Bergpreika: Samla dykk ikkje skattar på jorda, der møll og makk øydelegg og tjuvar bryt seg inn og stel. Men samla dykk skattar i himmelen. De kan ikkje tena både Gud og Mammon.
Det er vel tvilsamt om Jesus hadde blitt anerkjent som så veldig politisk korrekt om det var i våre dagar han hadde komme til oss med dei same orda.
Men kva med "Det norske hus"? Vil "Det norske hus" verta ståande når dei vanskelege tidene kjem? Kva skjer når økonomien vaklar, slik me har sett på Island, og slik me ser det i Hellas? Kva gjer me når olja tar slutt om nokre år? Då treng me verdiar som er meir varige enn kroner og øre.
Då treng me orda frå Jesus i Bergpreika:
"Ver ikkje urolege for livet, kva de skal eta og kva de skal drikka, og kva de skal kle dykk med."
"Alt de vil at andre skal gjera mot dykk, skal de og gjera mot dei."
"Be så skal de få"
"Gjev til den som bed deg, og vend ikkje ryggen til den som vil låna av deg"

Kva betyr det for oss som kyrkjelyd å bygga huset på fjell?
Os kyrkjelyd er mangfaldig. Me har ein stor breidde i meiningar. Me er menneske med ulik bakgrunn, ulike erfaringar, ulike interesser. Desse ulikhetane skal me respektera.

Og så lever me i spenningsfeltet mellom dei få av oss som er regelmessig med på gudsteneste, og dei mange døypte som er sjeldan å sjå i kyrkja. Mellom dei som er ope bekjennande og praktiserande kristne, og dei som har eit uavklart forhold til trua - eller kanskje ei direkte negativ innstilling. Me er eit truande kyrkjelydsfellesskap og ein folkekyrkjelyd på same tid. Og me har eit ønske om at flest mogleg skal føla seg heime i kyrkja vår - det trur eg dei aller fleste av oss er enige om.

I dette spenningsfeltet beveger me oss. Me har eit budskap frå Gud, eit godt budskap, men også eit alvorleg budskap. Me vil gjerne vera opne og inkluderande i forhold til alle menneske, for me veit at Gud vil at alle menneske skal bli frelst og læra sanninga å kjenna. Men kva gjer me når det budskapet me har, støyter mot folkemeininga? Dette er det vanskeleg å forhalda seg til, for me vil ikkje støyta menneske bort frå kyrkja på feil grunnlag.

Så veit me likevel at evangeliet er ein støytestein for mange. Det er ikkje alt ved Bibelen sitt bodskap som blir tatt like godt imot av alle. Og me seier i den nikenske truvedkjenninga, som me av og til brukar, at me trur på ei heilag, allmenn og apostolisk kyrkje. Apostolisk, det betyr ei kyrkje som er bygd opp på grunnvollen av Jesus og hans apostlar. Då må me undervisa slik Jesus og apostlane underviser, som me høyrde frå Johannes første brev i dag, der han skriv om dei falske profetane: "Dei er av verda, difor er og deira tale av verda, og verda høyrer på dei. Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, høyrer på oss. Den som ikkje er av Gud, høyrer ikkje på oss. Slik kan vi skilja sannings ånd frå villfarings ånd."

Derfor må det alltid vera slik, i kyrkjelyden vår, at den som skal undervisa, må undervisa slik Bibelen lærer. Også dei sidene ved trua vår som ikkje er politisk korrekt til ei kvar tid. Guds ord må vera rettesnora vår i alt me gjer, frå barnearbeid til eldrearbeid.

Så er me sjølvsagt klar over at det er nyansar i korleis me forstår Skrifta. Me er ein stor kyrkjelyd, og her er fleire bibelsyn representerte, og så får me snakka saman om korleis me skal forstå det som er gitt oss i Ordet. Men for meg er dette fundamentalt: At arbeidet vårt i kyrkjelyden må vera grunnfesta i Guds ord,

Og så må det ikkje vera slik at me berre høyrer ordet, men også slik at me gjer etter det, slik også Jakob sa det i brevet sitt: "De må gjera det Ordet seier, ikkje berre høyra det. Elles lurer de dykk sjølve".

I Bergpreika oppfordrar Jesus for eksempel disiplane sine til å vera salt på jorda og lyset i verda. Kvifor? Jo, slik at folk kan sjå dei gode gjerningane våre. Ikkje for at me skal få æra av det, men for at fok kan prisa Far vår i himmelen. Våre gode gjerningar - så sant dei ikkje er gjort for at me skal bli stilt i eit godt lys sjølv - våre gode gjerningar skal føra til at folk prisar Gud.

Men ikkje berre det - det er i seg sjølv ei gudsdyrking, som Jakob skriv i brevet sitt: "Ei rein og feilfri gudsdyrking for Gud, vår Far, er dette: å sjå til enkjer og foreldrelause born i deira naud, og ikkje la seg flekka til av verda."

Jesus har mange utfordringar til oss i Bergpreika. Mange av desse utfordringane virkar beint ut umulige å setja ut i praksis. Likevel, i dag seier Jesus til oss at me skal ta orda hans på alvor, ikkje berre høyra dei og gløyma dei, men gjera etter dei og, slik at det kan bli med vårt liv som Jesus sa om den kloke mannen: Regnet silte, elvane fløymde, og vindane bles og slo mot huset. Men det fall ikkje, for det var tufta på fjell.

mandag 24. mai 2010

Sanningsanden

Pinsedag vart eg nøydd til å stola litt på Den Heilage Ande. Sett slikt - eg fekk ikkje til å ta utskrift av preika mi, og det berre ei lita stund før gudstenesta i Os kyrkje skulle ta til. Er det ikkje typisk? Kan tru eg stressa. Måtte ta til takke med nokre halvskrivne notat - og sjølvsagt Den Heilage Ande.

Preiketeksten var Joh 14,15-21.

Vel - her er preika: Slik eg hadde skrive det ned kvelden før:

"Kor e alle helter hen?"

Det er Jan Eggum som syng det i ein gammal song.
Og i eitt av versa syng han om kameraten sin som "lot Mao styre", og som var så skuffa då sønnen gjekk ein heilt annan veg og valde Jesus.
Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Stalin kom tilbake
Utakk e verdens lønn
Når ateistens sønn
Til og med ber aftenbønn

Kva er det som gjer at eit menneske plutseleg blir forandra, byrjar å sjå at det må vera noko meir i livet enn berre det me kan ta og føla på? Det er det pinsen handlar om.

No er det no slik at dei fleste ikkje er slik som han som Jan Eggum syng om, han som "lot Mao styre" og var overbevist ateist. Dei fleste har eit positivt forhold til kristendommen, eit overveldande stort fleirtal kjem til kyrkja for å la borna bli døypte - og det er me glade for. Like mange av ungdommane blir konfirmerte.

Me hadde forresten ei anonym spørreundersøking mellom konfirmantane no, der dei kunne svara på ulike spørsmål, om det hadde vore kjekt, om dei hadde lært mykje, osv. Eitt av spørsmåla var kva konfirmanttida har gjort med trua.
Meir enn halvparten svarte at dei trudde på Gud før dei begynte som konfirmant, og trur framleis. Det var jo kjekt. Men så var det ca 1/4 av konfirmantane som sa at dei begynte å tru mens dei var konfirmant. Det var like kjekt å høyra, at så mange seier dei har har begynt å tru i løpet av det året.
Det er jo dette pinse handlar om. Pinse handlar om å få augene opp for kven Jesus er. Og det er berre Guds Ande som kan gjera det.

Pinsefesten er jo til minne om det som skjedde i Jerusalem 50 dagar etter påske. Jesus hadde stått opp frå grava, han hadde vist seg for mange, og så hadde han fare opp til himmelen. Pinsedagen var ein jødisk fest på den tida, og då var disiplane samla i Jerusalem. Dei var samla på ein plass, tradisjonen seier at det var i heimen til Markus, og dei hadde eit bønemøte. Så kjem DHA med lyden av ein sterk vind, og dei ser eldtunger som deler seg og set seg på kvar av dei, og så byrjer dei alle saman å snakka på andre språk. Det blir eit veldig oppstyr, Peter held ein tale, og den dagen blir 3000 menneske døypte. (Her har me jo berre hatt 5 dåp i dag, det er jo ingenting samanlikna med den første pinsedagen i Jerusalem).

Den evangelieteksten me har lest i dag, der er det Jesus som fortel om DHA før han døyr. "Eg vil be Far, og han skal gi dykk ein annan talsmann, og han skal vera hos dykk alltid." Jesus kunne jo ikkje bli verande med dei for alltid. Men han skulle senda ein talsmann, ein representant, og det er DHA. Anden si oppgåve, det er å blåsa liv i oss. Det er å opna augene våre, så me ser kven Jesus er.

Det er ikkje alle som får auga på DHA, eller Sanningsanden, som Jesus kallar han. "Verda ser han ikkje og kjenner han ikkje. Men de kjenner han, for han bur hos dykk og skal vera hos dykk." Det er ikkje alle som ser Sanningsanden, seier Jesus, men han har gitt oss eit løfte: "Den som elskar meg", seier han, "skal eg openberra meg for".

Det er ikkje alle som ser han, men alle som vil, skal kunna sjå han. Gud har jo gitt oss eit løfte om at han vil ausa ut sin Ande over alle menneske. Det gjeld oss, like mykje som dei som var i Jerusalem på den første pinsedagen.

For mange menneske er Bibelen berre ei samling gamle dokument. Ein bunke papir som ikkje gir meining. Og sjølv for dei som har kalla seg kristne heile livet, kan det av og til følast slik. Gudstenestene er kjedelege, og trua har lite å seia for dagleglivet, det blir meir som ein slags livsforsikring. "Hinsidige forsikring."
Forsikringsdokument er kjedeleg lesestoff. Eg får alltid store bunkar med forsikringsdokument kvar gong forsikringa skal fornyast. Men les eg dei? Nei.
Viss folk opplever Bibelen på same måten som eg opplever forsikringsdokument, då forstår eg at det blir vanskeleg å komma gjennom.

Men av og til skjer det noko merkeleg:
- Ein ungdom som lever eit fullstendig overfladisk liv får plutseleg djupare interesser. Leitar etter meininga med livet. Begynnar å bli interessert i Jesus. Fordi Guds Ande er begynt å gjera noko med han.
- Ein vaksen som har fått alt han kan få i dette livet, hus, hytte, båt, kone, barn og barnebarn, begynnar å lengta etter noko meir. Kan dette vera alt? Kva om eg døyr i morgon? Kanskje han tar den gamle Bibelen ned frå hylla, blæs støvet av han og begynnar å bla i han. Orda som før ikkje gav noko meining, begynnar plutseleg å bli levande. Fordi Guds Ande blæs liv i dei. Fordi Sanningsanden peikte på Jesus.
"Den som elskar meg, skal eg og elska og openberra meg for".

Gud auser ut sin Ande over alle menneske, men me må gå der vatnet strøymer.

Det er forskjell på åndelighet. Nordmenn reiser mykje, og møter åndelighet av alle kategoriar. Tar med seg heim suvenirar, kanskje ein statue av Buddha. Ikkje all åndelighet er frå Gud. Sanningsanden peikar alltid på Jesus. Akkurat som nåla på kompasset alltid peikar mot nord, peikar Guds Ande alltid på Jesus.
Kvifor skal me gå over bekken etter vatn? Pinse er høgtida som fortel at sann og god åndelighet er tilgjengeleg for alle som vil ha.

Det er også Anden som gjer at me blir i stand til å elska Jesus. Men me må ta imot, eller respondera. Korleis gjer me det? Eg trur det skjer gjennom dei mange små vala me gjer kvar dag. Gjennom det me ser og les. Bibelen er ei lukka bok for mange, men Anden kan gjera orda levande.
Det at så mange av konfirmantane seier at dei har begynt å tru på Gud i løpet av konfirmantåret, det viser at når me snakkar om trua, og når me deltar på ting som har med trua å gjera, då kan Guds Ande jobba med oss.

Me treng å gjera det vanleg å snakka om Gud. Me treng å la Guds ord påverka oss. La det bli vanleg med bordbøn og kveldsbøn heime. Få gudstenesta inn som ein vane om søndagen. Me treng å ta steg i tru for at trua skal veksa i oss.
Men det som er aller viktigast, det er å bli kjent med Jesus. "Den som elskar meg", sa Jesus, "skal eg og elska og openberra meg for".

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...