Om adventstid og rett til arbeid

Vigra og Valderøy skulekorps spelte på julegrantenninga.

På den årlege julegrantenninga på Roald hadde eg ord for dagen, der eg snakka litt om biskop Stålsett, litt om mor mi og litt om Jesus: 

Det er godt å ha eit hus å bu i og eit arbeid å gå til.

Det tenkjer eg på no i desse førjulstider. 

Og det er ikkje først og fremst fordi eg sjølv har fått meg ny jobb.  Neste år skal eg jobba på bispekontoret i Molde.  Men eg tenkjer på dei som ikkje har rett til å tena pengar for å livnæra seg.  Dei papirlause flyktningane.  Dei som ikkje har fått innvilga rett til å bu i landet vårt, men som er livredde for å reisa tilbake.  Og utan jobb og inntekt, kan dei heller ikkje betala for ein plass å bu.

Tidlegare biskop Gunnar Stålsett såg eit menneske i ein slik situasjon, og han såg det som si kristenplikt å hjelpa henne til å livberga seg, så han gav henne arbeid, sjølv om han visste det var ulovleg.  Det er han villig til å gå i fengsel for.  Han gjorde det i sivil ulydighet mot ei lov som han meinte var ukristeleg. Og det er han villig til å ta straffa for.  Eg har slett ikkje alltid vore enig i alt biskop Stålsett har stått for.  Tvert imot. Men dette har eg stor respekt for.  Han har valt å lyda ein annan Herre enn fleirtalet på Stortinget.

Eg tenkjer også på noko som hendte ei mørk vinternatt heime på Stord for mange, mange år sidan, i åra like etter krigen.  Mor mi døydde no i haust, og i dagane før begravelsen sat eg og las noko ho hadde skrive om gamle dagar.  Der fortalde ho korleis det var då dei budde i ein trang, liten loftsleilighet nede på kaien.  Om kvelden banka det på døra.  Der stod ei splintakone og ein liten unge, og spurde om dei kunne få sova der i natt.  «Splintar», det var det dei kalte omreisande folk som ikkje hadde fast arbeid og fast plass å bu.  Dei skulle bli henta av ein båt dagen etter, men no hadde dei ingen plass å sova, fortalde dei.  Men mor mi sa nei.  Dei hadde ikkje plass, for no hadde dei fått besøk av svogeren hennar,  onkelen min, og han skulle sova på sofaen i stova.  Meir sengeplass hadde dei ikkje.  Så ho måtte spørja om husly andre plasser, sa mor mi.

Men så sat dei der inne og fekk ikkje ro i sjela.  Ute var det mørkt og kaldt.  Kva ville skje viss dei ikkje fekk husrom nokon annan stad? Etter ei stund gjekk far min ut og leita.  Då fann han dei nede på kaien, dei stod og hutra og fraus utanfor eit hus.  Skorne var gjennomvåte. Så fekk dei komma inn, likevel.  Ho serverte dei varm kakao og mat, og dei fekk ligga på sofaen i stova. Onkel fekk plass i dobbeltsenga attmed pappa og mamma. Dei var berre så utruleg takknemlige for at dei fekk ein plass å sova og varma seg, og om morgonen etterpå gav ho mamma ein visp som takk for hjelpa før dei reiste.

Så tenkjer eg på Josef og Maria og det vesle Jesusbarnet som måtte flykta til Egypt.  Eg trur nok at Josef fekk lov til å livberga seg og familien sin som bygningsarbeidar i dei åra dei budde i Egypt som asylsøkarar. Og eg trur at landet vårt har råd til å la slike såkalla «ureturnerbare» og papirlause menneske få lov til å jobba for å livberga seg.  For det er ein menneskerett å ha mulighet til å jobba for å livberga seg, slik også grunnlova vår slår fast.   

Det tenkjer eg på no i desse førjulstider. God advent!

Fred på jord?

Juletankar i avisa Øy-blikk torsdag før jul: 

No er det berre nokre dagar igjen, så senkar julefreden seg over landet.  Iallfall her heime.  Endå ein gong skal me høyra dei gamle orda frå jule-evangeliet om englane som syng om fred på jord.   Men i år stoppar eg opp ved ei av dei første setningane:   “Dette var første gongen dei tok manntal, og det hende medan Kvirinius var landshovding i Syria” (Luk 2,2).   Syria, ja.    Dessverre vil ikkje julefreden senka seg over Syria i år.   Me kan undra oss over at den regionen der Fredsfyrsten vart fødd denne julenatta for lenge sidan, skal vera så full av krig og konfliktar.  I år går tankane mine både til folket i Syria, der borgarkrigen raser, til folket i Egypt, der konfliktnivået er høgt, og til folket i Betlehem, der Frelsaren vart fødd.  Midtausten høyrde tidleg til det kristne kjerneområdet, og framleis er der store kristne minoritetar som skal feira jul under trusselen av krig eller terror, men dei blir færre og færre.

I Syria har det vore kristne sidan aposteltida.  Somme av dei snakkar framleis arameisk, det same språket som Jesus snakka, men dei fleste har arabisk som hovudspråk.  Landet har ei mengd tradisjonelle kyrkjesamfunn.  Under Assad-regimet har den kristne minoriteten hatt det relativt stabilt, men med borgarkrigen er det blitt svært utrygt å vera kristen.  Mange flyktar til nabolanda og vidare til fredelegare delar av verda.

I Betlehem vart julegrana tent sist laurdag.  Jesu fødeby høyrer i dag til det palestinske sjølvstyre-området.  I denne byen, der dei kristne ein gong var i fleirtal, blir det færre og færre kristne.  Ein av grunnane er at dei kjem mellom barken og veden i konflikten mellom Israel og militante islamistar.

I Egypt bur det framleis mange millionar kristne, men mange av vennene me kjenner frå tida vår i Kairo, har no emigrert til land i Vesten.  Dei som er att, skal snart feira jul i eit land som er svært uroleg.  Då revolusjonen starta våren 2011, var det ein del kristne som var urolege for kva islamistane ville gjera dersom dei kom til makta.  Det kan sjå ut til at dei hadde grunn til å vera skeptiske.

Julenatt i Betlehem song englane om fred på jord.  Likevel måtte Josef ta barnet og mora med seg og reisa som flyktning til Egypt ei stund etter.  Me skal vera glade for at han fekk asyl den gongen.  I dag kjem Jesus til oss i den flyktningen som bankar på døra til landet vårt.  Egyptarane meiner landet deira vart særleg velsigna av at Jesus gjesta dei som barn.  Kanskje kan me oppleva det same når me tar imot ein flyktning.

Me kan undra oss over kva tid det verkeleg skal bli fred på jord.  Kanskje ikkje før den dagen Fredsfyrsten kjem tilbake for å rydda opp i alt rotet me menneske klarar å laga her nede.  I mellomtida kan me rydda rom i vårt eige hjarte, så barnet kan stiga inn og laga fred – der inne iallfall. Så får kvar av oss sjå om me ikkje kan våga å strekka ut ei hand til dei me møter i kvardagen.

Fredeleg jul!

Klar til å feira jul?

No hadde det vore veldig greitt å kunna skriva at alle julepreikene no låg klare, ferdigskrivne og klare til å leverast frå preikestolen dei neste dagane.  Så kunne eg gitt uttrykk for at eg var vellukka og på hogget og hadde alt på stell.  Fullt så vel er det ikkje.  Men midt i ei hektisk førjulstid for presten, vart det tid til nesten ein heil fridag i dag, laurdag før jul.  Og det hjalp godt på at eg endeleg fekk klarhet i kva eg skal fokusera på i preika på juledag: Nemlig dei to fødslane som skjer når me feirar jul:  Gud let seg føda av eit menneske for at me menneske skal bli fødd av Gud. 

Elles er det mange som samanliknar det å preika med det å føda.  Ei kvinne vil sikkert protestera, og seia at det iallfall ikkje er så smertefullt som ein fødsel.  Heilt sikkert.  Men iallfall går du svanger ei stund med nokre tankar som veks inni deg, og når tida er inne, blir preika fødd – ikkje på papir eller i  PC, men i det øyeblikket orda blir avlevert.  I så fall har eg vore  svanger med femlingar den siste tida.  Den eine vart avlevert i to omgangar på julegudsteneste med skulane i Giske og i Vigra; søndag før jul skal eg feira gudsteneste på aldersheimen på Godøya; deretter blir det gudstenester både julaftan, juledag og 2. juledag.  Etter det er det min gode kollega André Sjåvåg som held fram åleine nokre dagar, så eg får fri i nyttårshelga dette året.

Korleis blir me klar til jul? Sjølvsagt er det alltid ting som skal gjerast.  I dag kom til dømes juletreet på plass i prestegarden på Valderøya.  Ein dag for tidleg i forhold til gamle familietradisjonar, men det var no kjekt å ha treet på plass når dei utflytta borna skulle heim.

Elles var det til god hjelp for julestemninga å vera med på fleire førjulsarrangement i kyrkjene denne veka. Barnehagegudstenesta i Vigra kyrkje var i så måte eit bra kick-off.  Borna hadde laga stjerner, som me hengde opp og pynta kyrkja med.  Og under preika til menighetspedagog Anne-Helen Roaldsnes fekk underteikna æra av å vera tredje vismann.  Fredag kveld var det “julenattiné” i den same kyrkja, med korpsmusikk og julesongar og mykje god julestemning.

Alt dette er med å gjera oss klar til jul.  Men framfor alt gjeld det å gjera klar eit rom i hjarta, der Guds Son kan ta plass og gjera sin gjerning i oss.  Slik at den fødselen som skjedde den gongen for lenge sidan, også kan skje i dag, i vår kvardag.

Kom, la min sjel dog finne

sin rette gledes stund,

at du er født herinne

               i hjertets dype grunn. 

Koptisk julepreik av Biskop Thomas

In the Name of the Father, the Son, and the Holy Spirit…one God, Amen.

The New Year comes to us with a shocking human crisis that has shaken our hearts and emotions. Our inner thoughts, ideas, and feelings are in turmoil. We are feeling sadness, pain, and anger. This year comes to us in great pain and crying; like the mother delivering her baby with crying and love. The Christmas comes to us this year insisting that we go to the depth of the divine picture that God has created for us in order to become what God desires for us. Indeed, Christ was born to give us this divine model of humanity.
As you draw closer to the image of Christ that is in each one of you, you reach the completion of humanity that Christ was born for. God created man in His image and God desired him to be the likeness of God on earth. Jesus came to fully show us that likeness in order to recognize Him through our humanity. In order that we could understand what is beyond our human awareness to grow into eternity, He was born for us, in us, to carry us to the heavens. While we are in Him, and He in us, we carry the likeness of Jesus every day. We have this likeness and we must recognize it in ourselves.

1. The image of God's intention for us

Romans 8:28, 29- And we know that all things work together for good to those who love God, to those who are the called according to His purpose. 29 For whom He foreknew, He also predestined to be conformed to the image of His Son, that He might be the firstborn among many brethren.

God's intent in our lives is that we become the likeness of Christ. Therefore, when events occur in our lives, whether close to or far from us, each event follows the concrete and orderly path set by God so that we may reach our divine fulfillment. When we are able to understand this, our will can then conform to this vision in order to achieve God's intention in us. This vision is the salvation of all humanity.

2. The image of present pain

Romans 8:18-24- For I consider that the sufferings of this present time are not worthy to be compared with the glory which shall be revealed in us. 19 For the earnest expectation of the creation eagerly waits for the revealing of the sons of God. 20 For the creation was subjected to futility, not willingly, but because of Him who subjected it in hope; 21 because the creation itself also will be delivered from the bondage of corruption into the glorious liberty of the children of God. 22 For we know that the whole creation groans and labors with birth pangs together until now. 23 Not only that, but we also who have the firstfruits of the Spirit, even we ourselves groan within ourselves, eagerly waiting for the adoption, the redemption of our body. 24 For we were saved in this hope, but hope that is seen is not hope; for why does one still hope for what he sees?

The divine intention of pain is to change people. Perhaps change will not happen to us in according to our sense of time. Instead, shocks/trauma that we are exposed to will leave an impression on us. Sometimes the response to shock is negative and people respond with evil. Sometimes the response to the shock is positive and people choose to respond with good. The rational/wise person will always choose to respond with good.
Christ carried the cross and shed His blood in order to give life to the world. Moreover, we carry the likeness of the Lord Jesus Christ.
Therefore, shock/trauma forces us to deepen our relationship with God to make an inner change. In addition, it forces us to go deep into our relationship with the other in order to make a human change. Shock/Trauma makes people more accepting and compassionate to each other. So, in the midst of shock/trauma, people can become closer. A strong situation of shock/trauma, like the shedding of blood, causes broad changes. The shedding of Christ's blood has been the greatest impact on people's lives throughout the ages and the shedding of blood continues to produce large changes in people. People become more open to repentance, open to returning to God, more accepting to the Word of God, and the divine intention of God. This divine intention that works within us sometimes causes us to go through pain. Nevertheless, we must trust that God is carrying us so that He is glorified in us. Pain is like the new birth that frees us to grow deeper in our relationship with God.

3. The image of Christ's life in us
The teachings of Jesus Christ were not only words, but by deeds, spirit, and truth. Christ taught wonderful principles that we all must keep within ourselves in order to grow. Christ changed the understanding of the world in regards to human relationships. For example,
• The image of loving your enemy
Matthew 5:44, 45- But I say to you, love your enemies, bless those who curse you, do good to those who hate you, and pray for those who spitefully use you and persecute you, 45 that you may be sons of your Father in heaven; for He makes His sun rise on the evil and on the good, and sends rain on the just and on the unjust.

Loving your enemy might appear difficult or impossible. However, if you go to the depth of this command you will find life. Because, revealing forgiveness is the first step of healing. Revealing forgiveness to those who trespassed upon you does not remove the demand for justice. Instead, it is healing for the soul. Forgiveness is not a relationship between you and the other. It is a relationship between you and God. God, who has forgiven the whole world since He forgave you yourself, He also forgives them (the other).

Romans 12:17-21- Repay no one evil for evil. Have regard for good things in the sight of all men. 18 If it is possible, as much as depends on you, live peaceably with all men. 19 Beloved, do not avenge yourselves, but rather give place to wrath; for it is written, "Vengeance is Mine, I will repay," says the Lord. 20 Therefore "If your enemy is hungry, feed him; If he is thirsty, give him a drink; For in so doing you will heap coals of fire on his head." 21 Do not be overcome by evil, but overcome evil with good.

Sticking to the love of the enemy, and forgiving those who trespass against you, is the strong foundation of the Christian life. Leave space for the divine justice and He will reward everyone according to his/her deeds. But remember, we must…

• Identify the type of the tension
When in crisis, people err when they blame one another. Listen to what Paul says.
Ephesians 6:12- For we do not wrestle against flesh and blood, but against principalities, against powers, against the rulers of the darkness of this age, against spiritual hosts of wickedness in the heavenly places.

These forces that the apostle Paul writes about, they are the Devil and his soldiers who deceive people. Beloved, all humans, every single person who has blood and flesh, are exactly like us. We are in the circle of love, not in the circle of tension. We are not fighting people; we must love people. We care for their well-being, their salvation, and their good. That is why the command to love your enemies was delivered. Love all people in the spirit of the Christian commands. Forgiveness is the first step for inner peace and healing. Still, there must be justice and rights, but in love.
• The image of peace
John 14:27- Peace I leave with you, My peace I give to you; not as the world gives do I give to you. Let not your heart be troubled, neither let it be afraid.

The image of peace that Christ gives is not like the world's understanding of peace. The world understands peace as being without problems or as a time of quietness. But, the peace that Christ gives, which is above all understanding, fills everyone with peace in the midst of the crises and most difficult problems. Today, let us carry the likeness of our Lord Jesus Christ to the world.

The message of love…the message of forgiveness…the message of peace…the message of acting rightly towards all people, to everyone, without discrimination. We offer an open heart to society.

We pray for the souls of the martyrs who have arisen to heaven. We pray for the wound. We pray for those who are suffering in Alexandria and everywhere in the world. We pray for the protection of our country, Egypt, and of our society from every evil. We pray for peace, for good, and for the reformation of everyone. May the Lord be with you.

H.G. Bishop Thomas, Bishop of Il-Qosseya and Mer
January 6, 2011

Kvit jul

Kvart år har eg som prest den same utfordringa: Å finna ein ny vinkling på den gode, gamle julebodskapen. Det er vanskeleg å forkynna i julehelga, fordi tekstane er så kjende. I år også gjekk eg lenge utan å ha ei klar "spissing" av bodskapen, men så fekk eg hjelp av Knut Grønvik, som for tida er prest i Korsvei. Han har skrive ei andaktsbok som heiter "Alle dager". For ein av dagane i desember hadde han ein andakt om "kvit jul". Han tok utgangspunkt i Jesaja 1, der det står at syndene våre skal verta kvite som snø. På ein festdag som julafta, følte eg ikkje at eg kunne ta så hardt i som Knut Grønvik gjorde, for han er ganske så utfordrande, men hovudideen hans sette meg på sporet. Og andakten hans er med dette tilrådd til alle.

Her er preika på julaftan 2010 i Os kyrkje:

Så blei det kvit jul i år og.
Kvart år høyrer me Bing Crosby synga om det: I'm dreaming of a white Christmas. Her på Vestlandet er me meir vane med "wet Christmas". Ikkje alle opplever den kvite jula like positivt: I Europa har snøen skapt store problem på flyplassane. Det er ikkje berre Maria Mena som vil gå "Home for Christmas". Tusenvis av passasjerar har venta i dagevis på å komma seg heim til familie og venner.
Men det er jo kjekt med snø til jul då. Alt det gøye me kan gjera i snøen! Laga snømann, og snøhole, gå på ski og renna på akebrett.

Uttrykket "kvit jul" kan bety mange ting
Eg var ein tur borte på Flåten [kjøpesenteret] på tirsdag: Der var det nokre ungdommar som hadde ein stand med slagordet "Kvit jul" og då meinar dei ei julefeiring utan alkohol. Fleire rusorganisasjonar har ein kampanje for å gi borna ei rusfri julefeiring. Det er dessverre slik at tusenvis av born i landet vårt kvir seg til jul fordi dei er redde for kva foreldra deira skal finna på når dei får eit glas for mykje. Borna treng ei "kvit jul", ei jul som ikkje blir øydelagt av alkohol. Og det var det ikkje vanskeleg å skriva under på.

Jula er heldigvis ikkje ei "kvit" feiring.
Og då meinar eg at jula ikkje er ei feiring for den kvite delen av verda. Me kan vel lett få følelsen av at jula er ei europeisk eller amerikansk feiring, der nissen og reinsdyra hans er viktigare enn barnet i krybba, og der våre gåver til kvarandre blir viktigare enn kva me gir til han som faktisk har bursdag.
Ikkje alle moderne juleskikkar har så mykje med den eigentlege bodskapen å gjera. Heldigvis er jula ikkje ei kvit feiring, men ei fargerik og internasjonal feiring.

Heile verda rettar augo sine mot Betlehem i natt, der eit jødisk barn vart født, i ein liten by som ligg i krysningspunktet mellom Afrika, Asia og Europa. Og han som blei lagt i ei krubbe, blei til velsigning for alle folkeslag.

Gud vil likevel gi oss ei kvit jul
Det har gått eit år sidan sist jul, og me har gjort mykje, sikkert både godt og gale. Eg veit ikkje om julenissen har slutta med å spørja om me har vore snille. Han gjorde iallfall det før i tida. "Har du vore snill gut i år, då?" "Ja... kanskje ikkje alltid..."

Tenk om livet vårt dette året var som spor i snøen. Og alt me har gjort var synleg for alle. Og så kom nysnøen og dekka over det. Alt blir så fint og reint når snøen lavar ned.

Det står noko om det i Bibelen. Gud har lova oss ei kvit jul: Profeten Jesaja: "Kom, lat oss gjera opp vår sak, seier Herren. Om syndene dykkar er som purpur, skal dei verta kvite som snø; om dei er raude som skarlak, skal dei verta kvite som ull" (Jes 1,18).

På den måten er det godt med ei kvit jul. Me kan få begynna heilt på nytt. Me kan setja nye spor i snøen, og me kan velja kva retning dei spora skal gå.

"I dag er det fødd dykk ein frelsar", sa engelen til gjetarane på markene utanfor Betlehem. At Jesus er vår frelsar, det betyr at han vil ta bort syndene våre og setta oss på rett kurs.

Og ein ny kurs treng me nok. At det er kvit jul og kaldt ver i Europa akkurat no, betyr til dømes ikkje at klimakrisa er over. Når me ser heile jorda vår under eitt, er det likevel slik at gjennomsnittstemperaturen held fram med å stiga. Og skal me ha håp om å unngå katastrofale endringar i klimaet vårt, må me endra vanane våre, og finna bærekraftige måtar å bruka ressursane på.

Og ser me rundt oss i verda, ser me at det framleis er det mykje urett. Framleis er det millionar som lever i djup fattidom og naud. Men framleis er det mogleg å vera med og gjera noko med det. I dag går takkofferet til Kirkens Nødhjelp: Ein av dei tinga dei gjer: Prøver å hjelpa menneske som merkar klimaendringane på kroppen. Nokre land har flaum, andre tørke. I Tanzania bur for eksempel nokre born saman med besteforeldra sine. Dei har fått hjelp til å låna litt pengar for å investera i ein liten grønsakhage og ein grisebinge, og slik klarar dei seg på sin enkle måte.

Englekoret sang om fred på jord. Det kan det bli, når me tar imot fredsfyrsten. Når Gud gir oss ei kvit jul. dekker over dei gamle spora og sender oss ut for å trakka heilt nye spor i snøen.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande,
som var og er og vera skal éin sann Gud
frå æve og til æve.
Amen

Himmel på jord

I dag hadde me tre julegudstenester i Os kyrkje. Det var Os ungdomsskule som var på besøk i kyrkja. Dei hadde øvd godt på førehand, både på songar, tekstar og bøner, og det var ei veldig fin oppleving for alle. Utruleg positive ungdomar!

Her er dagens preike:

Kvifor feirar dei kristne jul? Det enkle svaret er sjølvsagt at det var fordi Jesus vart fødd. Men før i tida pleidde ikkje folk å feira bursdag. Og dei første kristne feira heller ikkje jul. Den viktigaste feiringa dei kristne hadde, var påske, den dagen Jesus stod opp av grava. Og den var så viktig at dei feira det kvar søndag.

Julefeiringa kom seinare. På den tida visste ingen kva tid på året Jesus vart fødd, eller akkurat kva årstal det var. Dei kunne ikkje spørja Maria, for ho var død. Men at Jesus var fødd som eit menneske, det var så viktig for dei kristne, at dei bestemte seg for å feira det på den 25. desember, på den mørkaste tida av året. Fordi Jesus var som eit lys som kom frå himmelen for å skinna i mørket på jorda.

På kjøkenet heime har me ein cd-spelar. Og i år har me spelt ein juleCD der ein av songane heiter "Himmel på jord". Sjølv om eg først ikkje var overbegeistra over å sjå endå ei ny juleplate frå endå ein kjend artist heime hos oss, har det refrenget surra rundt i hovudet mitt dei siste dagane. Og så tenkjer eg at det er jo derfor dei kristne feirar jul. Fordi himmelen kom til jorda. Me feirar at Guds Son vart fødd som eit menneskebarn. Det betyr at Gud ikkje er langt borte. Han er nær oss. Me kan komma nær Gud når me kjem nær Jesus.

Dette er eit mysterium som ikkje er lett å forstå med fornuften.
Sånn var det kanskje for dei gjetarane som var ute på markene ved Betlehem og, den natta Jesus vart fødd. Dei fekk plutseleg besøk av ein engel som fortalde dei at ein frelsar var blitt fødd. Det er ikkje sikkert dei forstod så mykje av kva dette handla om eigentleg. Men dei gjekk inn i Betlehem til den staden der Maria og Josef budde, og fann barnet i krubba, slik engelen hadde sagt.
Me og kan gjera det same som gjetarane. Me kan bruka julefeiringa til å be Gud visa oss litt meir om dette mysteriet, at Gud vart menneske, og at me kan sjå Gud i det vesle barnet som vart født i Betlehem.

Og så er det sånn at julebudskapet, det har inspirert folk til å gjera gode ting. Eg trur verda er blitt forandra fordi Jesus vart fødd. Fordi himmelen har komme til jorda, har folk fått glede, og håp og fred, og det har gitt oss lyst til å gi det vidare til andre. Fordi Gud vart født som eit lite barn, for eksempel, så er det viktig for oss å ta vare på dei som er små og hjelpelause. Fordi Jesus kom til verda i fattige kår, er det viktig for oss å bry oss om dei fattige og hjelpa dei.
Himmel på jord. Det er det jula handlar om. Himmelen kom til jorda. Og eg tenker, at fordi Gud bryr seg så mykje om jorda og oss som bur her, fordi han bryr seg så mykje om oss at Jesus blei født som eit menneske, så har eg og lyst til å bry meg om den jorda eg bur på, og dei menneska som eg lever saman med, og spre litt himmel rundt meg.