Drømmejobben?

"Skal du legga opp som prest no?" "Skal du få deg kontorjobb?" "Det blir vel mykje pendling til Molde?"
Eg får mange spørsmål om jobben min no, og det er heilt greit at folk spør.  Det er kjekt at dei viser interesse for presten sin.  Men no har det seg altså slik at eg har fått ny jobb.  I februar ein gong byrjar eg som rådgjevar for misjon og kyrkjefag i Møre bispedøme, og arbeidsplassen min blir på bispekontoret i Molde.  Iallfall nokre dagar i veka. Hovuddelen av jobben (75%) blir som misjonsrådgivar tilknytta SMM - Samarbeid menighet og misjon, og i den resterande fjerdedelen av jobben skal eg arbeida med ulike faglege ting på bispekontoret. Eg håpar at eg får komma rundt i heile bispedømet i jobben, og at det ikkje berre blir ein kontorjobb.

Då eg høyrde at stillinga som misjonsrådgjevar skulle lysast ut tidlegare i haust, kjende eg med ein gong at dette hadde eg lyst til. Det er ikkje det at eg mistrivest som prest, men eg har no vore kyrkjelydsprest i 10-11 år no, og kjende på eit behov for å gjera noko anna.  Men først og fremst var det muligheten til å få jobba med misjon som gjorde at eg fekk lyst til å søka på denne. For dei to siste åra har eg jobba ein del med misjon i samband med eit deltidsstudium ved Høgskulen i Volda.  Masteroppgåva som eg akkurat no har skrive ferdig, handlar om NMS sin historie i Midtausten. I arbeidet med denne oppgåva er eg blitt veldig inspirert av alt det flotte som NMS har drive med i åra etter at familien min og eg flytta frå Kairo til Bergen. No gler eg meg til å begynna, men framleis er det ei stund til. Arbeidet her i Giske kommune skal avsluttast på ein skikkeleg måte, og det er altså ikkje før i februar 2020 eg tar til i den nye jobben.

Så spørst det korleis det går med den stillinga som eg no har sagt opp. Stillinga som sokneprest i Giske og Vigra blir lyst ut med det første, og me håpar det blir gode folk som søker. Allereie frå januar kjem det ein vikarprest på kyrkjekontoret i Valderøy rådhus, men han er vikar for soknepresten i Valderøy, og skal gjera teneste inntil vidare. Eg håpar folket på øyane tar godt imot han!

Snart 30 år med misjon i Midtausten

Eg er på veg til Stavanger for å dykka ned i misjonsarkivet til NMS.  For snart 30 år sidan byrja Det Norske Misjonsselskap arbeidet sitt i Midtausten, og no skal eg skriva historia om dette misjonsfeltet.  Eg gler meg til å ta fatt! No har eg vore deltidsstudent ved Høgskulen i Volda i to år på masterprogrammet «Kulturmøte», og har gjennomført fire semester og like mange fag.  Eg synest det er kjempekjekt å vera student igjen, etter så mange år vekke frå skulebenken, og opplever at lesinga og arbeidet med semesteroppgåver så langt har vore veldig berikande for arbeidet mitt som prest.  Eg har fått repetert ein del kunnskap som eg har vore innom tidlegare, og så har eg fått lært mykje nytt stoff også.

Denne veka har eg tre studiedagar i Stavanger. Eg skal gå gjennom arkivstoff og sjå om eg kan finna ut kva som var dei viktigaste grunnane til at NMS valde å satsa på Midtausten som eit nytt misjonsfelt den gongen i 1990, og korleis prosessen var då dei valde samarbeidsorganisasjonar. Det byrja med støtte til organisasjonen «Middle East Media» i 1990. Tre år seinare sende dei ut dei første misjonærane – dvs. min eigen familie.  Arbeidet gjekk over i ein ny fase då den kristne satellitt-TV-stasjonen «SAT 7» vart stifta midt på 90-talet.   NMS har også samarbeidd med Bibelselskapet, med menneskerettsorganisasjonen «MIddle East Concern», og med ulike utviklingsprosjekt i Egypt.

For meg personleg har eg merka at eg er blitt meir oppglødd for NMS sitt arbeid etter at eg bestemte meg for å skriva om arbeidet i Midtausten, og det blir kjekt å komma i gang, kjenner eg.

Egypt - mitt andre heimland

I dag er det tjue år sidan eg flytta til Egypt saman med kone og to små born.  Frå august 1993 budde me i Kairo i to periodar på til saman sju år.  «Sju magre år» pleier eg å seia, halvt i spøk.  Sanninga er at det var ei viktig tid i familien vår sitt liv, av mange grunnar.

Då me sette oss inn i det vesle flyet som tok av frå Sør-Stokken på Stord til Fornebu den morgonen, var  det så mykje meir enn berre ei flyreise.  For oss var dette starten på eit liv som misjonærar, og me visste ingen ting om kor lenge misjonærlivet skulle vara.  Det var heller ikkje berre ein vanleg jobb me skulle til.  Me følte det slik at me var kalla av Gud til å reisa, og at det var han som sende oss ut.

I mange år hadde me allereie sett fram til denne dagen.  For min del, hadde eg førebudd meg i ni år, sidan eg byrja å studera teologi på Misjonshøgskolen i Stavanger.  Helga hadde kjend på eit kall til å bli misjonær heilt sidan ho var tretten år gammal.  Me hadde vore gjennom ein lang prosess med utdanning og plassering.  Først vart me plasserte til Pakistan.  Me førebudde oss gjennom å få venner blant pakistanske innvandrarar i Stavanger, venna oss til å eta sterkt krydra mat, lesa det me kom over av litteratur om landet, snakka med andre misjonærar, engelskstudium i Cambridge, ordinasjon og misjonærinnviing og mykje meir.  Men visumet til Pakistan kom aldri. Antiklimaks.

Så vart det ny omplasseringsprosess.  På denne tida hadde Det Norske Misjonsselskap (NMS) akkurat begynt å samarbeida med ein organisasjon som dreiv misjon i Midtausten gjennom massemedia.  Dei lurte på om me kunne tenka oss å reisa dit.  Våren 1993 reiste me ned og snuste litt på arbeidet, og etter ein del korrespondanse att og fram, fekk me snekra saman ein arbeidsbeskrivelse for meg, og så var me klare til å reisa. Turen starta altså på Stord.  Med Twin Otter frå Sørstokken.  Me hadde så mykje bagasje med oss at me måtte senda mesteparten til Fornebu med eit anna fly kvelden før.  Så vidare med Air France via Paris til Kairo. Eit nytt liv hadde begynt.

I dag er mykje forandra i Egypt. Konflikten med islamistane har aldri vore meir ustabil.  For tjue år sidan hadde president Mubarak eit jerngrep om makta, medan islamistane var aktive i bakgrunnen. Ikkje berre gjennom terrorangrep mot koptiske kristne, vestlege turistar, politi og militære, men også i det stille.  Gjennom forkynning og sosialt arbeid i moskeane og gjennom oppbygging av ein maktbase i studentforeningar og fagforeningar.  Endringane viste seg gradvis til dømes ved at fleire og fleire kvinner begynte å gå med hijab.  Til dømes begynte ei av lærarinnene mine på det amerikanske universitetet, ei godt vaksen dame, å gå med hijab medan eg studerte arabisk det første året.

Dei siste to åra har sett større endringar i Egypt enn nokon kunne forestilla seg. I januar 2011 var dei fleste i vesten entusiastiske over den arabiske våren.  Endeleg skulle demokrati og fridom sigra.  Frå Egypt høyrde eg nokre skeptiske røyster.  Ein del kristne var redde for at dei ville få det verre dersom islamistane kom til makta gjennom frie val.  Det skulle visa seg å stemma.   Og i dagens situasjon, der det muslimske brorskapet har mista makta si igjen, blir kristne ei lett skyteskive for sinte og frustrerte islamistar som leitar etter syndebukkar. 

Det var eit overveldande fleirtal av fredselskande menneske, kristne og muslimar saman, som tok til gatene i Egypt tidlegare i sommar og fekk hæren til å gripa inn mot president Morsi.   Ein månad seinare, 26. juli, sat kristne saman med muslimar og åt i lag på gata for å bryta fasten, medan kyrkjeklokker over heile landet ringde i solidaritet med dei muslimske medborgarane. 

For meg og familien min er det no mange år sidan me flytta frå Egypt igjen. Den gongen følte me det godt å komma tilbake til Noreg.  Sjølv om me hadde likt oss godt, var me slitne.   Me var så slitne at me såg mest på dei negative sidene av landet me hadde reist frå.  Varmen, støvet, bråket, korrupsjonen.   Men åra i Egypt hadde gjort mykje med oss.  Me hadde lært eit nytt språk, fått utvida horisonten vår, fått mange venner, både blant kristne og muslimar og lært oss å takla kulturelle forskjellar.   Egypt vil ha ein spesiell plass i hjarta våre, og for meg er det alltid kjekt å komma tilbake.

Trør til for misjonen

I kveld var eg nede i den nye butikken til NMS Gjenbruk. Her er det ein ivrig gjeng med pensjonistar og andre frivillige som trør til for misjonen. Per Fimreite gjer det meir bokstaveleg enn andre, på vår gamle ergometersykkel.
Følg med på fleire nyheter etter kvart, om NMS Gjenbruk sin foreløpig siste butikk, som altså skal opna i den gamle Irisfabrikken i september. Meir på Misjonsbloggen.

Misjonskvinna

Oppe på St. Hans-haugen bur Kari Aadland. Ho er ei av dei som var med og starta misjonsmessa i Os for 30 år sidan, (som i år er i Kyrkjetunet laurdag 31. oktober) og stiller gjerne opp for eit intervju. Som den gode misjonskvinna ho er, har ho kaffien klar når ho får besøk, og me set oss ned ved stoveglaset med den nydelege utsikta over Osøyro.
Les meir på Misjonsbloggen.

Kyrkjeplantarar frå Estland

Sist helg hadde Os besøk frå Estland. Tiina Kliiman er prosjektleiar for kyrkjeplantinga i drabantbyen Mustamäe i hovudstaden Tallinn. Med seg til Os hadde ho Andres Vesper, som er ein av dei frivillige medarbeidarane som har engasjert seg i prosjektet i vinter.

Os kyrkjelyd har lenge støtta misjonsarbeidet i Estland. Etter at Kjersti og Bård Nordheim avslutta sitt engasjement i ungdomsarbeidet i den estiske kyrkja, har Os vidareført støtta til Estland. Sist søndag var Tiina og Andres med i gudstenesta og fortalde om prosjektet, før me tok opp eit takkoffer til arbeidet. Det blir meir om dette prosjektet i neste nummer av kyrkjebladet.

Misjonsfest

Kaffi høyrer med når det er misjonsfest. Kvart år på Maria budskapsdag er det årsmøte i Det Norske Misjonsselskap (NMS) sin fellesforening i Os. Som alltid er det mange gode kaker!

Kyrkjeplantarane frå Estland var med på misjonsmøtet. Det var også Øyvind Øy frå NMS sitt områdeutval for Bergen, Mid- og Vesthordland.

God's Dream for Europe

I'm enjoying a long summer holiday this year. Have already spent two weeks, then worked for a week during the NMS (Norwegian Missionary Society) General Assembly in Bergen, and have now resumed my leisurely life for another few weeks. It is good to be able to take one day at a time without having to prepare a sermon all the time, although I do enjoy my work!

Last week in Bergen was good. We were around two thousand people - from all across Norway and with many International guests - gathered for the General Assembly, under the headline "God's Dream". I was responsible for a small gathering for those involved in mission in Europe. Two of the BIC members came and presented our church and the Chinese fellowship. Together with missionaries in Paris, London, Estonia and other places we are doing our part in making God's dream for Europe come true.

A heart for the Muslim world

To all who are interested in sharing the Gospel with Muslims, I can recommend the E-zine St. Francis Magazine, published by Arab Vision and Interserve. Their approach is serious, clearly Evangelical, and very sensitive. Here is an extract of how they present themselves:

"Yes, we do have our own opinions on many matters, but we also believe
in the shared wisdom of the whole Church and whole mission community; so
let's continue to read, and talk, and disagree on some things, and agree on the
one thing: The Gospel of Jesus Christ (as historically understood)
must be presented to Arab Muslims so that they have a real
chance to become followers of Jesus Christ."

Go to St. Francis Magazine here.

Mission-shaped church

Yesterday I talked with one of the Chinese new believers who are ready for baptism. Every time I do that I am amazed how the Spirit works.  This guy had been influenced by an English-teacher who had shared his faith with him before he left China.  Here in Norway he had met Chinese Christians who had invited him into a warm fellowship.  Through the worship and Bible teaching his faith has been growing until he was ready to make a commitment.  

This is how church is supposed to be, isn't it? A movement of people who live out their faith in love and who share their faith with the people
they meet. 
This is how the church has been growing since the very beginning.  
And the only way the church can continue to be alive, is to be mission-shaped.