Viser innlegg med etiketten islam. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten islam. Vis alle innlegg

lørdag 19. august 2017

Islam i Spania


Det har vore mykje snakk om islamistisk terror i Spania dei siste dagane.  Sist vår studerte eg spansk mellomalderhistorie ved Høgskulen i Volda, med vekt på "Al-Andalus", den delen av den iberiske halvøya som var styrt av muslimar frå 711 til 1492.

For dei som har interesse av slikt, legg eg ut semesteroppgåva mi her.

Det muslimske al-Andalus i mellomalderen blir ofte framstilt som ein gullalder for convivencia,  fredeleg sameksistens mellom religionane.  Dette blir gjerne sett i skarpt relieff til måten jødar og muslimar blei behandla på av dei kristne etter 1492, då heile den iberiske halvøya var gjenerobra.  Eit døme på ei slik framstilling er boka «Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer» av Knut Aukrust og Dorte Skulstad, som kom ut på Pax forlag i 2011, der dei skriv at dei 800 åra med muslimsk styre i al-Andalus er «først og fremst en historie om relativt fredelig sameksistens mellom religioner og kulturer».  Sjølv om dei kunnskapsrike forfattarane innrømmer at perioden var full av konfliktar, ber tekstane preg av det eg vil kalla ei «rosemaling» av det muslimske styret, og ei tilsvarande svartmaling av dei kristne rika på den iberiske halvøya, t.d. når dei skildrar den kristne ekspansjonen på 1000-talet som «begjær og plyndring» og «utpressingstaktikk i beste mafiastil». 
Dette er ei framstilling eg seier meg usamd i.  Les meir her (Dropbox) eller her (GoogleDrive). 

mandag 27. februar 2017

Jean de Gorze

27. februar er minnedagen til St Jean av Gorze i den katolske kyrkja (men andre kjelder seier han døydde den 7. mars).  Kvifor er han interessant for meg akkurat no?  Jo, fordi denne munken frå Vandières, nord i det som i dag heiter Frankrike, var utsending frå kong Otto I til kalif Abd al-Rahman III i al-Andalus.  Og dette semesteret tar eg eit fag ved Høgskulen i Volda som handlar om dei 800 åra den sørlege delen av den iberiske halvøya (Spania og Portugal) var under muslimsk herredøme.

I  år 953 vart Jean sendt til Córdoba som ambassadør for kong Otto.  Han skulle ta med seg eit brev til kalifen.  Formålet var å få ein slutt på muslimske raid i det sørlege frankarriket.  Vel framme, fekk Jean slå seg ned i eit palass i Córdoba, men kalifen fekk han ikkje møta.  Grunnen til det, var at kalifen frykta at innhaldet i brevet var så direkte og tydeleg at det kunne oppfattast som blasfemi mot profeten Muhammad.  Og dersom kalifen hadde lese det, ville han føla seg tvungen til å dømma ambassadøren til døden. Derfor fekk han sin jødiske ambassadør Hasdai ibn Shaprut til å forhandla med Jean.  Han klarte å overtala Jean til å be om at Otto sende eit nytt brev, eit som var mindre fordømmande i ordlyden.  Jean skal ha sagt om jøden Shaprut at han aldri hadde møtt ein mann med eit så forfina intellekt.


Denne veka har eg arbeidd med å presentera ein artikkel om jødiske vitskapsmenn frå al-Andalus. Det var nemlig mange jødar som budde  på den iberiske halvøya på denne tida, fram til både muslimar og jødar blei kasta ut av riket i 1492, då dronning Isabella og kong Ferdinand erobra den siste resten av kongedømmet Granada.  Jødiske vitskapsmenn spelte ei viktig rolle i å overføra kunnskap om klassisk vitskap og filosofi til Europa.  Studiet er interessant også på den måten at eg får repetert ein del gammal kunnskap frå det førebuande filosofistudiet me hadde på teologistudiet. 

lørdag 3. august 2013

Egypt - mitt andre heimland

I dag er det tjue år sidan eg flytta til Egypt saman med kone og to små born.  Frå august 1993 budde me i Kairo i to periodar på til saman sju år.  «Sju magre år» pleier eg å seia, halvt i spøk.  Sanninga er at det var ei viktig tid i familien vår sitt liv, av mange grunnar.

Då me sette oss inn i det vesle flyet som tok av frå Sør-Stokken på Stord til Fornebu den morgonen, var  det så mykje meir enn berre ei flyreise.  For oss var dette starten på eit liv som misjonærar, og me visste ingen ting om kor lenge misjonærlivet skulle vara.  Det var heller ikkje berre ein vanleg jobb me skulle til.  Me følte det slik at me var kalla av Gud til å reisa, og at det var han som sende oss ut.

I mange år hadde me allereie sett fram til denne dagen.  For min del, hadde eg førebudd meg i ni år, sidan eg byrja å studera teologi på Misjonshøgskolen i Stavanger.  Helga hadde kjend på eit kall til å bli misjonær heilt sidan ho var tretten år gammal.  Me hadde vore gjennom ein lang prosess med utdanning og plassering.  Først vart me plasserte til Pakistan.  Me førebudde oss gjennom å få venner blant pakistanske innvandrarar i Stavanger, venna oss til å eta sterkt krydra mat, lesa det me kom over av litteratur om landet, snakka med andre misjonærar, engelskstudium i Cambridge, ordinasjon og misjonærinnviing og mykje meir.  Men visumet til Pakistan kom aldri. Antiklimaks.

Så vart det ny omplasseringsprosess.  På denne tida hadde Det Norske Misjonsselskap (NMS) akkurat begynt å samarbeida med ein organisasjon som dreiv misjon i Midtausten gjennom massemedia.  Dei lurte på om me kunne tenka oss å reisa dit.  Våren 1993 reiste me ned og snuste litt på arbeidet, og etter ein del korrespondanse att og fram, fekk me snekra saman ein arbeidsbeskrivelse for meg, og så var me klare til å reisa. Turen starta altså på Stord.  Med Twin Otter frå Sørstokken.  Me hadde så mykje bagasje med oss at me måtte senda mesteparten til Fornebu med eit anna fly kvelden før.  Så vidare med Air France via Paris til Kairo. Eit nytt liv hadde begynt.

I dag er mykje forandra i Egypt. Konflikten med islamistane har aldri vore meir ustabil.  For tjue år sidan hadde president Mubarak eit jerngrep om makta, medan islamistane var aktive i bakgrunnen. Ikkje berre gjennom terrorangrep mot koptiske kristne, vestlege turistar, politi og militære, men også i det stille.  Gjennom forkynning og sosialt arbeid i moskeane og gjennom oppbygging av ein maktbase i studentforeningar og fagforeningar.  Endringane viste seg gradvis til dømes ved at fleire og fleire kvinner begynte å gå med hijab.  Til dømes begynte ei av lærarinnene mine på det amerikanske universitetet, ei godt vaksen dame, å gå med hijab medan eg studerte arabisk det første året.

Dei siste to åra har sett større endringar i Egypt enn nokon kunne forestilla seg. I januar 2011 var dei fleste i vesten entusiastiske over den arabiske våren.  Endeleg skulle demokrati og fridom sigra.  Frå Egypt høyrde eg nokre skeptiske røyster.  Ein del kristne var redde for at dei ville få det verre dersom islamistane kom til makta gjennom frie val.  Det skulle visa seg å stemma.   Og i dagens situasjon, der det muslimske brorskapet har mista makta si igjen, blir kristne ei lett skyteskive for sinte og frustrerte islamistar som leitar etter syndebukkar. 

Det var eit overveldande fleirtal av fredselskande menneske, kristne og muslimar saman, som tok til gatene i Egypt tidlegare i sommar og fekk hæren til å gripa inn mot president Morsi.   Ein månad seinare, 26. juli, sat kristne saman med muslimar og åt i lag på gata for å bryta fasten, medan kyrkjeklokker over heile landet ringde i solidaritet med dei muslimske medborgarane. 

For meg og familien min er det no mange år sidan me flytta frå Egypt igjen. Den gongen følte me det godt å komma tilbake til Noreg.  Sjølv om me hadde likt oss godt, var me slitne.   Me var så slitne at me såg mest på dei negative sidene av landet me hadde reist frå.  Varmen, støvet, bråket, korrupsjonen.   Men åra i Egypt hadde gjort mykje med oss.  Me hadde lært eit nytt språk, fått utvida horisonten vår, fått mange venner, både blant kristne og muslimar og lært oss å takla kulturelle forskjellar.   Egypt vil ha ein spesiell plass i hjarta våre, og for meg er det alltid kjekt å komma tilbake.

lørdag 1. januar 2011

Martyrane i Alexandria

Ei bilbombe gjekk av utanfor ei koptisk-ortodoks kyrkje i Alexandria. 21 vart drepne, og meir enn åtti vart såra. Heilt sidan evangelisten Markus, grunnleggaren av kyrkja i Alexandria, vart drepen i år 68, har denne kyrkja vore ei martyrkyrkje.

Typisk nok er det nokre som skuldar slike angrep på islams fiendar, og seier at det er sionistar, europearar og orientalarar som står bak, for å sverta islam. Her er ein diskusjon om denne merkelege islamistiske logikken, eller mangel på logikk, som ligg bak desse konspirasjonsteoriane.

Det er himmelvid forskjell mellom martyrane i Alexandria og islamistiske sjølvmordsbombarar. Alt dei kristne i Alexandria gjorde, var å bekjenna Jesu namn og gå til gudsteneste. Dei såkalla "martyrane" som drep seg sjølv og tar andre med seg i døden, har ingen rett til å kalla seg martyrar.

Dessverre skjer dette så altfor ofte. Lenge var det shia-muslimar i Irak som vart offer for bombene. Så var det dei kristne i Irak, som har flykta i tusental frå det krigsherja landet. Koptiske kristne frykta at valden ville spreia seg til Egypt, og no har det altså skjedd. Me må no be mykje om at dei kristne må få nåde til å stå saman, faste i trua, og utan å gjera gjengjeld, for det vil gjera vondt verre. Samstundes må styresmakter og moderate muslimar, både i Vesten og i muslimske land, slå hardt ned på terroristane, og legga press på dei islamistiske miljøa.

lørdag 29. mars 2008

Fitna - the movie

I have just watched the controversial film made by the Dutch right-wing politician Geert Wilders. ”Fitna” is an Arabic word that can mean strife, upheaval or civil war. With the combination of Qur’an quotations and images it creates the impression that Islam is a religion of terror and violence, and naturally it has caused a lot of reactions.

While the film claims to portrait Islam, in reality it only portrays a particular stream within Islam, a stream that has many names: Fundamentalism, islamism, extremism among others. There are as many sides to Islam as there are sides to the Christian civilisation. If we say that it is this violent kind of Islam that is the real Islam, we say the same as the islamists themselves, those who claim to be the only true Muslims.

Muslims can do the same to us if they want – and many do. The image most Muslims have of Christianity is a religion that occupies their countries, bombs their cities and kills their children. The ”Christian” countries are societies that permit immorality of all kinds and that are doomed to destruction.

”Do to others what you would have them do to you”, our Lord taught his disciples. If we want Muslims to speak truthfully about us, we need to be truthful when we speak about Muslims. Showing a one-sided picture is not being truthful. Muslims and Christians live side by side in many countries of the world. We must do all we can to live peacefully with each other. The movie ”Fitna” does not help create an atmosphere of peace.

On the other hand – Muslims who respond with treaths and violence to this film, only confirm the one-sided image people in the West have of Islam and Muslims – that Islam is a religion of violence and hatred. Muslim leaders in Norway have responded wisely to the film – condemning it as insulting and divisive, but denouncing violent responses.

torsdag 28. februar 2008

A heart for the Muslim world

To all who are interested in sharing the Gospel with Muslims, I can recommend the E-zine St. Francis Magazine, published by Arab Vision and Interserve. Their approach is serious, clearly Evangelical, and very sensitive. Here is an extract of how they present themselves:

"Yes, we do have our own opinions on many matters, but we also believe
in the shared wisdom of the whole Church and whole mission community; so
let's continue to read, and talk, and disagree on some things, and agree on the
one thing: The Gospel of Jesus Christ (as historically understood)
must be presented to Arab Muslims so that they have a real
chance to become followers of Jesus Christ."

Go to St. Francis Magazine here.

Nye arbeidsoppgåver

Bloggen "Presteprat" blir avslutta / satt på vent. I februar byrja eg i ny jobb som misjonsrådgjevar i Møre bispedøme, og i samban...